Ramavuolle

Jeg er hjemme! Hjemme hos mamma og pappa. Bror er også her, så nå er kjernefamilien samlet («uten andre forstyrrende elementer», les: kjærester, slik pappa formulerte det).

På veggen i stua henger fenalårene (4 i antall), pinnekjøttet henger på vaskerommet, og ellers lagres og saltes kjøtt på ulike plasser i huset. Det skal ikke være noe butikkjøpt julemat her i huset, nei. Det er jo veldig fint for en veggis å komme hjem til et kjøttfult hus, men heldigvis gir den gode lukta av kjøttmaten meg julestemning.

Ellers kan jeg rapportere at jeg har snakket samisk med den store språkguruen i vårt område, Magne Einejord. Riktignok bare kaffeprat, men dog prat!

Slik så det ut på verandaen vår da vi laget kjøttrull i fjor.

Et spark i ræva til Willy Ørnebakk?

Hvis dere viste hvor mange ganger jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke våger snakke samisk, hadde dere kanskje sparket meg i ræva. Kan vi sparke Willy Ørnebakk litt i ræva sammen?

Samisk er ikke som engelsk eller tysk. Det er ikke et språk du lærer på skolen uten å føle noen som helst tilknytning til, det henger så mye med samisken. Det er som om språket har et haleheng av små og store pakker, og alle er festet med en lang tråd til deg. Noen av pakkene må man bruke litt tid på å pakke opp, de kan liksom ikke pakkes opp før man føler seg trygg på seg selv. Mens andre pakker må du pakke opp raskt, slik at du rett og slett får kommunisert før sjansen er gått.

Når vi alle vet hvor vanskelig dette med å snakke samisk kan være, hvorfor skal vi da kreve at Sametingspresidenten skal snakke samisk?

Jeg mener det er en forskjell på å ikke kunne samisk, og det å ha en genuin interesse av å lære seg språket. Hvis vi ikke tar språket tilbake, nytter det ikke å snakke store ord om revitalisering av samisk språk fra Sametingets talerstol.

Ville det være lettere å akseptere Willy Ørnebakk som presidentkandidat hvis han knotet litt på samisk på TV? Hvis det syntes som om han gjorde et oppriktig forsøk på å lære seg samisk?

For meg holder ikke argumentet om at så mange av oss har mistet språket og dermed spiller det ingen rolle om Sametingspresidenten ikke snakker samisk, jeg behøver noe mer. Jeg vil ha en presidentkandidat som viser vilje og et oppriktig ønske om å ta være på språket vårt, som bruker det. Så om personen bøyer verbet gáibidit feil, så gjør ikke det så mye for meg.

Forlovelse betegner et gensidigt løfte om at indgå ægteskab.

Jeg må kanskje innrømme en ting for dere. Jeg skal gifte meg. Neste sommer. Dato er satt, invitasjonslista er nesten ferdig – og ellers er alt på halv åtte.

Men hva gjør vel det når vi skal invitere til en storslagen fest på Bjarkøya for det som regnes som et lite samisk bryllup/stort norsk bryllup?

Dette innlegget er kanskje mer en advarsel enn en innrømmelse. Det kan nok hende det blir litt bryllupsnakk på bloggen i tiden fremover, men jeg lover å ikke spørre dere om råd når det gjelder valg av servietter (tror jeg).

(selvutløser på en rasteplass på Senja)

 

Hvis de ikke tror det finnes samer i Tromsø så må vi vise dem det, ikke sant?

 

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg mistet lysten til å blogge. Jeg ville ikke blogge om samiske saker lenger. Jeg ble så lei. Det skjedde så mye. Debatten rundt det samiske tok helt av i Tromsø, og jeg følte at jeg rett og slett ikke klarte delta i den. Jeg ville ikke, maktet ikke forsvare meg selv mer. Hvor mange ganger må man egentlig forklare før folk forstår? Når skal folk forstå at det ikke kaller særbehandling når vi får anledning til å snakke samisk? Det kalles likestilling.

Jeg orket ikke repetere mer, klarte ikke være aktiv på nett. Derfor tok jeg heller kofta på meg hver lørdag og gikk ut i Tromsø. Handlet på butikken, gikk på kafé og tok bussen hjem.

Hvis de ikke tror det finnes samer i Tromsø så må vi vise dem det, ikke sant?

Men nå er jeg tilbake. Jeg skal fortsette å blogge om samiske saker, men jeg vil også blogge mye mer om alt annet. Kjenner jeg meg selv rett så blir det vel uansett en samisk vri på det! Unnskyld fraværet!

(foto: Marius Langstrand)

Lov(e)ozero

Det måtte en tur til russisk side av Sápmi for å få meg til å blogge igjen. Bare en liten tur over grensa  og 3 timer i minibuss – helt til Lujávri/Lovozero før jeg fant veien tilbake til Sunná máilbmi.

Se for deg verdens søteste, lille dame, kanskje 145 på sokkelesten, med skaut, lang kåpe og skaller på beina. Hun smiler verdens største smil til deg, snakker litt russisk til deg, jeg forsøker engelsk selv om jeg vet det ikke kommer til å fungere. Man kan ikke snakke engelsk til en bestemor. Så plutselig spør hun hva jeg heter, og jeg svarer. Litt ulike dialekter, men det skaper ingen hindringer. Hun forteller at hun snakker skoltesamisk og kommer opprinnelig fra en liten bygd et stykke unna Lujávri. Vi snakker helt til lille søskenbarn er lei og vil springe for å leke.

Det som sitter best i meg etter turen, er de få gangene vi plutselig ikke behøvde tolk. Når vi ikke behøvde rope etter tante eller Liza, fordi vi kunne snakke samisk sammen! Samisk! Kommunikasjon!

Jeg elsker Russland. Bare følelsen og folka. Maten og sangen rundt bordet. Høylydt snakk og masse latter. Jeg føler meg veldig fort hjemme, selv om evnen til verbal kommunikasjon ikke er helt tilstede. Men det gjør absolutt ingenting! Jeg kjøpte en pølse ved hjelp av å raute som en ku, og vrikket på rumpa for å finne nærmeste pub. Null problem.

Ellers kan det nevnes at jeg har joiket på en scene. Det var riktignok som del av et kor, men likevel synes jeg det er nevneverdig.

BildeBildeBilde

Det føles så bra!

I dag tok mamma og jeg turen ned på kommunehuset i Skånland for å forhåndsstemme. Da vi kom rundt klokken ett sa dama i resepsjonen at det allerede hadde vært flere der for å avgi sin stemme, og det på første dag med forhåndsstemming!

Så min oppmuntring går ut til alle sammen, husk å stemme! Det føles så bra!

 

jeg skulle egentlig blogge. men nå har jeg ikke mer strøm på maskinen. sånn kan det gå. det er sommer litt til. vi har samiske skilt i bygda og jeg har kjørt en båt.

et vanskelig valg

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, alt som burde bli sagt er sagt. Jeg klarer ikke si det på noen bedre eller finere måte. Derfor arrangerer vi festival.

Dagen for terrorangrepet og dagene etter stoppet alt opp, ikke bare i hodene og livene våre, men også på festivalplassen. Vi satt klistret til TVen og oppdaterte nettleserne våre, uten ord. Så innså vi plutselig at vi måtte ta noen valg, skulle vi arrangere festival nå?

Vi måtte snakke oss i mellom. Vi måtte ta en lang ringerunde og prate med folk. Vi kunne ikke ta denne avgjørelsen alene. Så etter samtaler med alt fra fylket, ordførere, Sametinget, andre festivaler og ikke minst ungdommer, bestemte vi oss for å fortsette arbeidet mot Márkomeannu 2011. Mest av alt fordi festivalen vår handler om mangfold og åpenhet. Márkomeannu ble laget i en tid da det å være same fortsatt ikke var så veldig himla kult i vår region.

Vi fikk mange oppfordringer om å arrangere festivalen, om å ta tilbake kulturlivet, fra mange sider. De offentlige instansene vi kontaktet sa alle at det var viktig at vi arrangerte festival nettopp nå, folk behøver en plass å møtes. Privatpersoner og politikere sa det samme, nå må vi se framover – vi må kjempe for de verdiene som ble angrepet 22. juli.

Så nå sitter jeg på festivalkontoret og jobber, rundt om på festivalplassen er folk i full gang med å rigge opp. Det blir festival, det blir Márkomeannu også i år.

LES FESTIVALLEDERENS BLOGG HER!

(jeg er klar over at flere mener det ikke er riktig at vi arrangerer festival nå, og det kan jeg forstå. Jeg håper likevel man kan respektere vår avgjørelse om å fortsette arrangementet.)

Frøken Navajo Marathon

Hils på Melissa som har blitt en av mine beste venner her nede i Genève! Hun er Navajo fra USA, og er medlem i en av de største «tribes» i USA. Melissa er det perfekte eksempel på en «working woman» fra US, hun bruker nemlig all sin tid i National Indian Child Welfare Assosiation.

Hun jobber daglig med barn og ungdom, og er en kløpper på å organisere. Hun har gitt meg mange gode ideer for hvordan man kan organisere work-shops og lignende.

Hun springer marathon flere ganger i året, og nå har vi planlagt at hun skal komme på besøk til meg i Tromsø til neste år under Midnight Sun Marathon! Jeg har lovt at jeg skal heie henne frem! Jeg har også lovt henne at jeg skal springe mila (må begynne å trene NÅ).

For å være helt ærlig…

…så er jeg ganske lei av Genève nå. På lørdag reiser jeg til Tromsø og det er jeg meget klar for. I går fant jeg knekkebrød i en butikk, og det var så jævlig godt. Knekkebrød med hvitost til alle måltider. Savner grovt brød og hjemmelaget middag. Savner kjæresten og familien.

Men jeg kan nesten ikke tro at 5 uker er snart over! Jeg har fått veldig gode venner her nede, og det kommer til å bli trist å skulle spres på ulike kontinenter. Samtidig er jeg veldig sikker på at kommer til å ses igjen, både på ulike møter og på personlige besøk. Jeg har allerede avtalt et besøk med en av mine fellows som har lyst til å delta på Midnight Sun Marathon i Tromsø til neste år!