koftelørdag

Litt sporadisk kjører jeg koftelørdag i Tromsø. Koftelørdag består ikke av mye mer enn å ta på seg kofta og gjøre det man vanligvis gjør på en lørdag i byen. Altså handle det jeg skal handle, drikke kaffe og lese avisa på kafé. Enkelt og greit.

Man kan vel si at når man tar på seg kofta og går ut i byen, så vises du litt bedre enn om du hadde kjørt vanlig hipsterstil – selv om du kjører hipsterstil med kofta på. Så jeg føler for å oppsummere koftelørdag litt her.

  • Busstoppet 1: «Så FIN du e!» fra tilfeldig passerende ung dame – bra start!
  • Busstoppet 2: Livhistorien til en litt sliten mann fra Lyngen. Hyggelig samtale jeg ikke hadde fått uten kofta på. 
  • På gata 1: Gammel dame blir litt forfjamset da jeg hjelper henne over brøytekant. Usikker om det var kofta eller hjelpsomheten som gjorde utslaget.
  • På gata 2: En gjeng 13 år gamle gutter joiker etter meg. Hvor lærer de egentlig det fra?
  • I butikken 1: «Åij! Skjer det nokka spesielt sia du har pynta dæ?» «Ehhe, nei?» «Åija.»
  • I butikken 2: Måpende barn mister klubba si på gulvet. Har antakeligvis aldri sett en same før.

Flere burde ta kofta på seg på en vanlig dag. Det er en skikkelig ice breaker og man får mange artige samtaler ut av det. Man får også noen sleivspark. Her representert via twitter:

* Koftelørdag kom da jeg ble lei av avisinnlegg og nettdebatter som hevdet det ikke fantes samer i Tromsø, og særlig i kjølvannet debatten om Tromsø kommune skulle inn i samisk forvaltningsområde.

 

 

Advertisements

”Æ kan kalle brorn min for en hæstekuk, men det kan faen ikke du!”

Finnbiffen, ja. Tenk at litt reinkjøtt kan engasjere så mye! Jeg blir helt overveldet når jeg ser responsen etter Ole Henrik Maggas famøse utsagn: Bort med finnbiffen, inn med reinskav. Nettdebatten på iTromsø følger sitt faste spor, og de fleste debattantene fatter ikke problemet til samene. Er dette noe å klage over? Hva er galt med finnbiffen? Det har jo ALLTID hete finnbiff, og dessuten så er finnbiff selve oppskrifta – reinskav er bare en ingrediens.

Nei, vi (les: samene i fellesskap) klager for mye. Løsningen på problemet med masete samer er enstemmig: Legg ned Sametinget, så slipper vi debatten om finnbiff. Enkelt og greit.

Hvorfor må uansett samene ta seg så nær av ”finnbiffen”? Det er jo bare et ord. Et ord flere synes å ha hørt samene bruke selv. Hallo?! Hvis samene selv kaller det finnbiff, hvorfor kan ikke nordmenn også gjøre det?

Mitt svar: ”Æ kan kalle brorn min for en hæstekuk, men det kan faen ikke du!”

Jeg kan uten problem dra en samevits, men når det kommer fra meg, samen, blir det i en annen kontekst enn fra en ikke-same. Det er selvironi. Jeg kan spøke og harselere med meg selv, rett og slett fordi jeg har en bedre forståelse for hvor grensene går.

Jeg synes det er en utfordring når en ikke-same (eller kanskje mer en ikke-minoritet) bruker begreper som lapp og finn. Vet de egentlig hva som ligger bak? Min erfaring er at de ikke alltid gjør det. De mener kanskje ikke noe ondt med det, men det vitner om uvitenhet om historien vår.

Jeg lanserer herved FINNSUSHI. Sushi laget av samer. Det er vel akkurat det samme?

?påskeferie?

Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske. Påske.

Påsken har egentlig mest bestått av å kjøre mellom familier og spise mat. Jeg føler meg nesten som et skilsmissebarn som kjører mellom min egen familie og kjæresten sin familie. Alle skal besøkes, og det holder ikke med en halv time. Det er fint, men som regel er jeg mer sliten etter ferien enn før.

La meg oppsummere kjøreruten: Tromsø – Skånland – Harstad – Skånland – Harstad – Skånland – Tjeldøya – Bjarkøya – Skånland

Hver gang jeg er hjemme innser jeg bare hvor godt det skal bli å endelig få lov til å flytte hjem. Nærmere alle jeg kjører mellom nå. Jeg teller ned dagene til vi kan flytte hjem.

Her ser dere resultatet av vårt kunstneriske prosjekt denne påsken. Av en eller annen grunn blir produktet til han på snart 4 alltid penere enn mitt.

Krykkjeberget

I dag da jeg våknet av krafsende måsebein og hyppige måseskrik utenfor soveromsvinduet, så kom jeg til å tenke på at plassen vi skal gifte oss på ligger rett ved siden av et stort «krykkjeberg». Krykkjeberg er egentlig bare et penere ord for en plass hvor tusenvis av små måser samles for å hekke, bråket er også deretter.

Etter at jeg hadde brukt litt tid på å ta en Olaf Eliassen på måsene, innså jeg også at det snart er vår i Tromsø. Måsesang = vår i Tromsø.

Derfor tror jeg vi dropper musikk til vielsen, så kan vi bare høre på krykkja heller.

Foto: Marius Langstrand

foto: Marius Langstrand

edit: Fotografen selv mener det er hundretusenvis av småmåser.

giftemålet, ja…

Vi skal jo gifte oss til sommeren, ja. Det krever jo sitt når det kommer til planlegging, kan man si. Jeg har allerede siden det ble kjent at vi ble forlovet, hatt slektninger som har mast på invitasjon. Når kommer egentlig invitasjonen? Nei, si det? Gjestelista må kanskje bli ferdig først?

Dette med gjestelista er så vanskelig at det nesten er grunn nok til å reise til Las Vegas. Hvem skal inviteres på henholdsvis middag og kaffe? Kan man i det hele tatt ha kaffe når man skal gifte seg på ei øy med særdeles dårlig fergeforbindelse? Og hvorfor regnes 180 stykker som et stort bryllup?

De som klarer å ha et bryllup med 60 stykker, hva gjør dere? Er dere uvenner med halvparten av familien deres?

Men nå tror jeg at gjestelista er ferdig. Vi må bare føye på tante Hagrunn, så er vi klar. Tror jeg. Hvis jeg ikke er uvenn med halvparten av slekta mi nå, så kommer jeg til å være det etter at invitasjonene er sendt ut!

(her skulle jeg legge ut et bilde som passet, men det fant jeg ikke, så jeg legger ut dette bildet.)

Sunná blogger om de kongelige

Da jeg med nytt giv skulle ta opp bloggingen om disse «samiske greien», så fant jeg ut at jeg kanskje kunne finne noe spennende på NRK Sápmi sine nyhetssider på nett. Med et skarpt blikk klikket jeg meg derfor inn der, i håp om å finne noe jeg kunne blogge om. Var det kanskje noen flere FrP-politikere som hadde fått kastet gand på seg? Kanskje det fantes en liten oppfølging på Olaf Eliassens ubekreftede krefter? Eller kanskje man hadde funnet en egen samisk undergruppe som hadde sitt eneste virke med å kaste gand på FrP-politikere?

Ingen samisk magi i dag, kun fyrstelig i Kautokeino. En kongelig på besøk i Sápmi er noe vi vet å sette pris på! Besøket til Fyrst Albert er nok noe vi kommer til å kunne lese omn i samiske medier i lang tid fremover. Ingenting slår så godt ann i Sápmi som blått blod!

Jeg minnes godt mitt eget møte med de kongelige i sommer, og må si det ikke var mye mer enn klamt. Ikke bare var det varmt med ullkofta på, men man vet liksom ikke hvordan man skal oppføre seg. Jeg snakket mest med skipslegen på kongeskipet, og var egentlig ganske fornøyd med det.

Da jeg møtte Sonja og Harald så jeg slik ut, og jeg antar jeg hadde sett mye mer stressa ut om jeg skulle henge 3 dager på fjellet med en fyrste.

grunnleggende problemstilling

En ting jeg har tenkt litt på i det siste, er at det kan være ganske vanskelig å skrive en blogg om samiske greier. Jeg har jo forsøkt, etter min egen mening, å fokusere på «samiske greier» på bloggen min. Jeg synes ikke alltid det er så enkelt, og dermed blir det denne lange stillheten for meg.

Jeg har derfor klart å komme frem til de mest grunnleggende problemene med å blogge om – ja – samiske greier:

  1. Det skjer masse, men jeg er for opptatt av å stange hodet mitt i veggen eller rope høyt om hvor idiotisk media er. Hvorfor finnes det ingen der ute som kan lage en sak om samer, som ikke får meg til å spytte uhemmet rundt meg?
  2. Det skjer noe, men da føles ut som jeg repeterer meg. Hvor mange innlegg om bærplukking, konferanser og koftesying gidder man egentlig? Jeg er personlig ganske lei av bær.
  3. Det skjer ingenting – og derav ingenting.

Slik jeg ser det har jeg altså to valg. Jeg må enten akseptere disse grunnleggende problemene (eventuelt utfordringer), eller begynne å blogge om noe annet. For eksempel pølser.

 

Hei dere 7 som er inne her hver dag! Jeg elsker tålmodigheten deres. Selv om jeg ikke har lagt inn et eneste innlegg siden jul, så holder dere altså ut. Jeg er meget imponert. Så imponert at jeg nesten vurderer å blogge igjen (for så å stoppe, og deretter starte igjen). Tenk at bloggen min har 7 lesere hver dag!

<3 ønskeliste <3

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et slikt lite materialistisk og mest mulig miljøvennlig innlegg om hva jeg ønsker meg til jul. Legge ved fine bilder, og en beskrivelse om hvorfor jeg synes dette kunne være en bra gave. Men det er søndag. Så her er lista:

penger  til bryllup

sprit til bryllup

vin til bryllup

(egentlig ønsker jeg meg ikke dette, men siden vi uansett må gifte oss i sommer, så letter det litt på kredittkortene våre)

Selvpining en fredagskveld

Litt selvpining gjør god underholdning en fredagskveld. Metoden jeg har valgt å bruke denne gangen er å lese kommentarfeltet under diverse nyhetssaker om samer. Dette er noe jeg forsøker å unngå i hverdagen, da det er, som allerede nevnt, selvpining.

Men i kveld var liksom kvelden for slike sysler, og jeg har nå skumlest meg gjennom samevitser, «sperr dem inne på Finnmarksvidda», kreve-kreve-kreve og noen fåtall forsvarstaler på våre vegner. Nyhetssaken som var opphavet til min selvpiningseanse var «Hvitvasket historieundervisning» av Hadi Lile.

Det er alltid like underholdene når jeg kommer over en lengre kommentar som redegjør for vårt genetiske opphav, med konklusjonen om at samer ikke er urfolk – og la oss for all del ikke glemme – legg ned Sametinget! Høydepunktet for enhver slik kosestund, er når samer blir sammenlignet med innvandrere. Da blir det koselig i heimen!

Kommentaren jeg falt for i dag var skrevet av «ulfulf», en fornuftig herremann som dessverre ikke vet at det også bor samer i Loppa. Ytringene passer meget godt inn i dagens tidsånd, og jeg er sikker på at vi alle innerst inne takker den norske stat for deres harde vilje til å fornorske oss, det samiske folk.

Kanskje jeg topper kvelden med å se hele Brennpunkt om Stjerneøya.