Containerjakt

Dette er et innlegg om å lete etter mat i søpla til andre. Det avsluttes med at jeg blir tatt på fersken.

Jeg har ofte måtte forsvare matveien min, veggis i Sápmi liksom, hvorfor? Mitt argument har vært miljø hele tiden, jeg vil ikke bidra til økt kjøttproduksjon. Jeg har hatt perioder som veganer, og nå altså en periode hvor jeg spiser lokalt kjøtt og fisk i små mengder. Men så fikk jeg altså ett spørsmål fra mannen i mitt liv, som også lever semiveggislivet på grunn av meg:

«Hva om vi fant fult brukende, vakumpakket biff fra Gilde i en butikkcontainer. Ville du spist det da? Da ville det være positivt for miljøet om vi spiste den biffen!»

Hva svarer man på slikt? Nja? Han tar jo ikke feil.

Jeg har lenge tenkt på å prøve det sagnomsuste «dumpster diving»-opplegget, men har liksom aldri kommet lengre enn å speide etter mulige butikkcontainere. Men plutselig befant jeg meg altså bak en butikk i Tromsø, på høylys kveld, og fant et mulig mål.

Mens jeg leter gjennom containeren etter – jeg vet ikke helt – mat? Ting som kan brukes? Søppel? Så kjenner jeg litt på at jeg ikke helt har brutt min barriere for hva en container egentlig inneholder. I hodet mitt inneholder det søppel, ikke ting som skal taes med hjem. Søppelpose på søppelpose. Finner ingen mat. Finner mye emballasje, finner mye som egentlig burde vært kildesortert, men ikke mat.

Roser derimot, det drar jeg med meg hjem fra containerjakten min. Fine roser, kastet i søpla på grunn av noen slitne skudd. Så blir jeg avbrutt av at to ansatte i butikken kommer ut for å ta seg en røyk, jeg kaster meg på sykkelen og flykter åstedet.

Aller mest var jeg litt glad for at jeg ikke fant noen påleggspakker fra Gilde, så slapp jeg å ta stilling til spørsmålet. Rosene holder seg fortsatt, og jeg er i grunn ganske fornøyd!

Reklame

jeg er 1 år

I disse dager fyller jeg skarve 1 år som vegetarianer.

For ett år siden kuttet jeg rett av, og la opp min karriere som kjøttspiser. Mange i familien min og vennekretsen mente fast og bestemt at jeg aldri kom til å holde ett år, men nå er jeg her. 1 år.

Jeg har måtte forklare og forsvare valget mitt både for kjente og ukjente, og jeg har nå utviklet en «play»-knapp jeg trykker på når noen spør. Play – pause – play.

Jeg elsker å lage lister, så jeg har såklart laget, ikke bare én – men to, lister til dere!

På solsiden:

• jeg har aldri spist å variert som har gjort det siste året
• superfordøyelse (jeg begynner og bli gammel, og dette blir dermed viktigere med årene)
• til og med pappa kan spise en middag eller to uten kjøtt
• etter mine evigvarende spørsmål om vegetarmat i kantina på UiT, har de nå som regel både lønsj og middag til «de stakkars jævlene som ikke spiser kjøtt»
• jeg kaster mindre mat
• jeg lager det meste av maten jeg spiser fra bunn av

På skyggesiden:

• jeg savner blodmat. Å lage gomba sammen med bestemor er noe av det fineste jeg vet
• det er alltid litt opplegg når jeg skal spise ute eller sammen med noen som ikke vet at jeg er vegetarianer

(uten å love min familie noe, så tenker jeg litt på kjøtt igjen…)

Gleden av å finne tomflasker

Jeg er blakk. Og nå snakker jeg skikkelig blakk, minus på kontoen og stor glede når man finner en pose med tomflasker.

Jeg kan nesten ikke huske sist gang jeg var så blakk som jeg er nå. Det kan ha vært en ensom høst da jeg var 19 år og bodde alene i Tromsø, det er 6 år siden. Da jeg i går fant en pose med tomflasker gjemt i gangen ble jeg oppriktig glad! Pengene brukte jeg på å kjøpe en kaffe på Verdensteatert (ok, måtte låne 10 kr for å få det til å gå opp).

Det kommer kanskje som en overraskelse at jeg synes det er ganske fint å ha minus på kontoen min nå, men man må bare være litt kreativ og ikke forvente de store kulinariske opplevelsene. Denne uken er det masse gratis aktiviteter, for eksempel har Visuelle kulturstudier visning av eksamensfilmene sine. Man kan også gå på kunståpning, eller så blir man invitert på middag av fine venner.

Dette er nesten ikke en utfordring en gang, jeg bare bruker opp lagret av hva jeg har i skapet mitt. Jeg har:

• 3,50 i pengeboken (og fire tomflasker)
• månedskort på bussen
• 3 løk
• en blomkål
• en halv pakke knekkebrød
• havregryn (som jeg fikk av snille Kai Arne)
• 6 avocado
• syltetøy
• ris
• røde linser
• en dunk rødvin

Dagens nedtur: Jeg har kun en linse igjen og jeg finner ikke brillene mine.

Dagens opptur: En glemt pose med kokosmasse gjorde havregryngrøten perfekt. Hvem trenger vel melk når man har kokosmasse?

Ukas opptur: Lønn på fredag.

Veggis på reise

Min tilværelse som vegetarianer har møtt på noen utfordringer i uken som har gått her i Colombia.

Den største utfordringen har absolutt vært språket. Jeg snakker null spansk, og engelsk er ikke så vanlig. Å finne mat, å bestille mat, å forklare at jeg ikke spiser kjøtt er absolutt ikke lett. Jeg har lært at sin carne ikke nødvendigvis betyr helt uten kjøtt, noe som resulterte i en nær-kjøtt-opplevelse for meg her om dagen. Ubehagelig.

Jeg har også lært at selv om noe kalles vegetarrisotto eller vegetarpasta, er det ikke nødvendigvis uten kjøtt. En pølse eller to servert ved siden av vegetarpastaen anses som helt naturlig.

Men jeg har også spist masse god mat! Ferske grønnsaker, og helt fantastisk frukt. Papaya til frokost – yum! Og heldigvis er det mye hjelp å få fra spanskspråklige venner her, og det har reddet middagen min mange ganger.

Det jeg var mest nervøs for, den 11 timer lange turen over Atlanterhavet, viste seg å være totalt problemfri. Flymaten var superbra, og det beste var at jeg fikk maten før alle andre – og dermed slapp å stå i dokø mens alle spiste. Praktisk!

Jeg planlegger en lengre reise her i Sør-Amerika sammen med sødeste Ivalu i desember, og jeg har begynt å bli litt bekymret for hvordan dette egentlig kommer til å utarte seg. Men jeg tar det som det kommer, og skal ikke være en hysterisk vegetarianer på reisen. Steking i litt dyrefett og grisemageost må med andre ord aksepteres. Innføring av fisk må muligens også opp til vurdering.

Dagens lønsj, absolutt av den gode sorten!

En grønn bekjennelse

Jeg tror jeg har en hemmelighet, det føles i det minste som en hemmelighet.

Jeg har en vegetarianer i magen.

Det vil si, jeg har ikke fordøyd en vegetarianer, men derimot at jeg de siste ukene rett og slett har tenkt veldig mye på hva det egentlig er jeg putter i meg av mat. Hvor kommer maten fra, hvordan planlegger jeg måltidene mine, og ikke minst, hva er det jeg spiser?

Enkelt og greit, det har handlet om KJØTT. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, så ble måltidene mine planlagt etter hvilken type kjøtt jeg skulle spise. K-J-Ø-T-T.

Jeg har egentlig aldri sett for meg at jeg noen gang skulle i det hele tatt vurdere å bli vegetarianer. Jeg synes ikke dyrene er for søte til å bli spist, jeg har ingen problem med å spise Rudolf eller Willy. Sauen Shaun er basis i alle mine yndlingsretter, deriblant alt av blodmat. For meg handler det om miljø. Kjøttproduksjonen som skal mette vesten skaper matvarekrise i hele verden, vi spiser så ekstremt mye kjøtt at det skaper ubalanse. Produksjonen av kjøtt er en av de største kildene til utslipp av klimagasser. Det gnager på samvittigheten min.

Jeg forsøker å jukse litt med en liste over «ja-kjøtt». Kan jeg fordøye Rudolf, lofottorsken og lam fra Reinåsbakken? Kortreist kjøtt? Hva med pappas hjemmelagede pinnekjøtt, eller mammas kjøttrull? Gomba eller annen blodmat?

Akkurat nå tenker jeg at alt kjøttet jeg spiser, uansett hvor det kommer fra, stimulerer til mer kjøttproduksjon og økt etterspørsel av kjøtt. Det er som å kjøpe en genser av økologisk bomull, det setter i gang flere mekanismer som til slutt endre med økt produksjon av flere helt unødvendige gensere.

Dette er mitt personlige valg, og det føles himla bra, folkens! Jeg trodde det skulle være vanskelig å leve uten kjøtt, men det er faktisk ikke det. Jeg lager bedre og sunnere mat nå, og jeg elsker det!

Så derfor, alle sammen, si «Velkommen til en grønnere hverdag, Susanne!»