Category Archives: Urfolk

hjertebank av ungdommen

Mitt hjerte banker når jeg ser dette!

 

Global Indigenous Youth Caucus på Permanent forum i New York demonstrerer utenfor FN (men fortsatt inne på FN-området). Jeg vet ikke hvorfor, men å demonstrere på denne måten er litt sett ned på, samtidig som det blir applaudert. Typisk ungdom, ikke sant? Demonstrere for å få delta, for så å bli kastet ut av selveste FN-bygningen i New York.

Når det ikke nytter å snakke med dem, hva gjør man da? Fortsetter som vanlig, eller demonstrerer man? Såklart gjør man noe!

Reklamer

Lov(e)ozero

Det måtte en tur til russisk side av Sápmi for å få meg til å blogge igjen. Bare en liten tur over grensa  og 3 timer i minibuss – helt til Lujávri/Lovozero før jeg fant veien tilbake til Sunná máilbmi.

Se for deg verdens søteste, lille dame, kanskje 145 på sokkelesten, med skaut, lang kåpe og skaller på beina. Hun smiler verdens største smil til deg, snakker litt russisk til deg, jeg forsøker engelsk selv om jeg vet det ikke kommer til å fungere. Man kan ikke snakke engelsk til en bestemor. Så plutselig spør hun hva jeg heter, og jeg svarer. Litt ulike dialekter, men det skaper ingen hindringer. Hun forteller at hun snakker skoltesamisk og kommer opprinnelig fra en liten bygd et stykke unna Lujávri. Vi snakker helt til lille søskenbarn er lei og vil springe for å leke.

Det som sitter best i meg etter turen, er de få gangene vi plutselig ikke behøvde tolk. Når vi ikke behøvde rope etter tante eller Liza, fordi vi kunne snakke samisk sammen! Samisk! Kommunikasjon!

Jeg elsker Russland. Bare følelsen og folka. Maten og sangen rundt bordet. Høylydt snakk og masse latter. Jeg føler meg veldig fort hjemme, selv om evnen til verbal kommunikasjon ikke er helt tilstede. Men det gjør absolutt ingenting! Jeg kjøpte en pølse ved hjelp av å raute som en ku, og vrikket på rumpa for å finne nærmeste pub. Null problem.

Ellers kan det nevnes at jeg har joiket på en scene. Det var riktignok som del av et kor, men likevel synes jeg det er nevneverdig.

BildeBildeBilde

Frøken Navajo Marathon

Hils på Melissa som har blitt en av mine beste venner her nede i Genève! Hun er Navajo fra USA, og er medlem i en av de største «tribes» i USA. Melissa er det perfekte eksempel på en «working woman» fra US, hun bruker nemlig all sin tid i National Indian Child Welfare Assosiation.

Hun jobber daglig med barn og ungdom, og er en kløpper på å organisere. Hun har gitt meg mange gode ideer for hvordan man kan organisere work-shops og lignende.

Hun springer marathon flere ganger i året, og nå har vi planlagt at hun skal komme på besøk til meg i Tromsø til neste år under Midnight Sun Marathon! Jeg har lovt at jeg skal heie henne frem! Jeg har også lovt henne at jeg skal springe mila (må begynne å trene NÅ).

møte etter møtet

Det er en ting å delta på selve møtene på FN, en annen ting er alt man lærer etter møtet. Når man spiser middag eller tar en øl, det er da jeg lærer mest. Det er da du får historiene om hva som egentlig skjedde, hvilke stater som er positive eller negative – og ikke minst alle historiene fra backstage.

Nå er EMRIP i gang, og de to siste dagene har jeg vært frivillig i sekretariatet. Jeg har tatt i mot registreringer for talelista, og svart på de samme spørsmålene om og om igjen. Nå er jeg tilbake i møtemodus, og det betyr at vi springer på møter hele tiden.

Når møtet har pause, så springer vi på et nytt møte i pausen. Når pausemøtet er over, så springer vi tilbake til møtet igjen. Når møtet er over, så springer vi på gruppemøte.

Sånn går no daga.

…i mangel på tolk

De siste ukene har jeg snakket mye enkel engelsk, dårlig spansk og russisk, og utøvet en stor dose heftig kroppsspråk.

Vi er 25 stykker på programmet her i Genève, og vi snakker nødvendigvis ikke samme språk. Det går i spansk, russisk, fransk og engelsk. Hva gjør man når man egentlig har masse man vil snakke med hverandre om, men mangler språk? Svaret er enkelt, man bare henger sammen og gjør det beste ut av det. Forrige helg tilbrakte jeg sammen med mine to venninner fra Chile og Colombia, uten særlig mye språklig kommunikasjon. Vi var turister, shoppet, spiste lønsj og kommuniserte på vårt eget vis. Funker som fjell.

Samtidig blir det litt vanskelig, særlig når man vil dele historier. I går startet jeg en samtale med Uilton som er Tuxa fra Brasil om Belo Monte-utbyggingen. Han er lidenskapelig opptatt av denne saken, og har masse på hjerte. Når tolken måtte springe, satt vi der uten å kunne si så veldig mye. Jeg håper vi får fortsette samtalen senere, når noen er villig til å hjelpe oss igjen.

Til jeg får hele historien hans, så kan du lese om Belo Monte-utbyggingen på Sameradioens nettsider. Det som skal bli den tredje største demningen i verden vil tvangsflytte tusenvis av mennesker fra sine tradisjonelle områder.

Say what? EMRIP?

Akkurat nå har jeg litt problemer med å forstå at jeg er hjemme igjen om bare 17 dager. 17 dager.

Dagene går mye i ulike sessions om de ulike organene og mekanismene i FN som jobber med menneskerettigheter. I neste uke startet Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP), og da blir det litt mer action og praksis i korridorene på FN. Jeg har nå forsøkt å skrive en kort og lettfattelig tekst om EMRIP, men det har vist seg å være en smule vanskelig. Hvordan forklare en mekanisme i FN på tre setninger, uten å forklare hva en mekanisme er? Men la oss prøve!

EMRIP består av 5 uavhengige eksperter på urfolksspørsmål, og dere oppgave er å gi Menneskerettighetsrådet råd på urfolksspørsmål. Selv om det ikke er obligatorisk at disse ekspertene skal være urfolk, er det gjerne urfolk som blir oppnevnt som eksperter. I den forrige perioden av EMRIP, var også vi representert blant de uavhengige ekspertene, ved lederen av EMRIP, John Bernhard Henriksen.

Jeg liker veldig godt denne videoen om EMRIP, det er også artig å se om man ser kjentfolk! Det var dessverre ikke mulig å legge den direkte inn på bloggen, men du kan altså se den HER!

 

Amazigh hipster

Presenting Lahoucine, the Amazigh hiptster of Morocco.

De fleste kjenner kanskje Amazigh people som berbere fra Afrika, altså urfolket som har sine områder i Nord-Afrika. Amazigh betyr rett og slett «fritt menneske», noe som er ganske likt den opprinnelige betydningen av sápmelaččat. Selv om Amazigh har blitt anerkjent som et eget språk i grunnloven til Marokko, er det store utfordringer i forhold til gjennomføring av de rettighetene det medfører. Hjertesaken til Lahoucine er språk og utdanning, og dette er noe han snakker veldig mye om i gruppen vår.

En ting man opplever når man hører historiene til andre urfolk fra hele verden, er at det finnes så mange likheter. Selv om situasjonen er ulik over hele verden, i forhold til anerkjennelse av rettigheter (Norge regnes visstnok som flinkisen), har alle i gruppen veldig mye til felles!

Lahoucine er en av de franskspråklige deltakerne, og har vist seg å være en skikkelig gentleman. For en raddis fra Vesten kan det være litt vanskelig med en mann som insisterer på å bære sekken din.

«I’m not white, I’m black!»

Nala er aboriginal fra Tasmania i Australia og er hard-core på demonstrasjoner! Folket hennes heter Pakana/Palawa.

Det er kanskje politisk ukorrekt å snakke om hudfarge, men som melkehvit blant urfolk får man av og til litt å forklare. Nalas beste svar er rett og slett: «I’m not like the white people who stole my land!», uten noen tillegg. Følelsen av å være anderledes enn den styrende majoritetsbefolkningen, beskrevet i farge.

Melissa, Nala & Aissa

Akkurat nå har de myndighetene begynt å bygge en ny vei over det som anses å være et av de eldste funnene på menneskelig sivilisasjon på den sørlige halvkulen. I januar ble hun selv arrestert for å demonstrere mot ødeleggelsen av viktige, historiske kulturminner for folket deres på Tasmania – og for hele verden.

Sjekk ut denne videoen:

Hils på Theh

Å være urfolk og bo i Norge er ganske anderledes enn å være urfolk og være oppvokst i Burma. Derfor vil jeg at dere skal hilse på Theh. Hun tilhører urfolket Karenni som har sine områder i det som nå er Burma.


Theh jobber for en organisasjon som driver arbeid med urfolk på grensen mellom Burma og Thailand. Hun bor selv ved grensen, og hele familien har flyktet over grensen til Thailand. Men nå er hun altså sammen med oss her i Genève etter en lang prosess med å få visum, europeiske myndigheter frykter nemlig at hun ikke kommer til å reise tilbake til Thailand.

Jeg har lenge drevet boikott av varer fra Burma på grunn av militærjuntaen som har styrt Burma i 60 år, men etter at jeg møtte Theh må jeg kanskje ta en ny vurdering. Da jeg spurte Theh om hva hun syntes om boikott av varer fra Burma, svarte hun at det bare gikk ut over de sivile som var avhengig av lønningene sine. Spesielt matvarer fra Burma var noe man burde kjøpe.

Landsbyen Theh opprinnelig kommer fra eksisterer ikke lenger, og områdene deres er hele tiden under press fra internasjonale bedrifter som vil hente ut ressursene som finnes der.

15 truser og 3 kofter?

Så har jeg endelig tatt det innover meg at jeg reiser om fem dager. På søndag setter jeg kursen mot Genéve, fortsatt med noe usikkert boalternativ.

I dag fikk vi tilsendt programmet for de 5 ukene jeg skal være på FN, og fy faen, dette blir bra. Det hele startet paradoksalt nok med et innlegg fra Gáldu om media og urfolk, noe hjemmekjært med andre ord! Jeg har også funnet ut at jeg ikke kommer til å være den eneste samen med på årets program, noe som gjør meg meget lykkelig. Jeg håper samen fra russisk side kan joike bedre enn meg.

Så nå vasker jeg klær for harde livet. Hvor mange truser må jeg ha med meg? Hva med sko? Kan jeg ta med 7 par sko? Og ikke minst kofter og sjal, hvor mange, hvor mange, hvor mange?