Category Archives: Sametinget

Et spark i ræva til Willy Ørnebakk?

Hvis dere viste hvor mange ganger jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke våger snakke samisk, hadde dere kanskje sparket meg i ræva. Kan vi sparke Willy Ørnebakk litt i ræva sammen?

Samisk er ikke som engelsk eller tysk. Det er ikke et språk du lærer på skolen uten å føle noen som helst tilknytning til, det henger så mye med samisken. Det er som om språket har et haleheng av små og store pakker, og alle er festet med en lang tråd til deg. Noen av pakkene må man bruke litt tid på å pakke opp, de kan liksom ikke pakkes opp før man føler seg trygg på seg selv. Mens andre pakker må du pakke opp raskt, slik at du rett og slett får kommunisert før sjansen er gått.

Når vi alle vet hvor vanskelig dette med å snakke samisk kan være, hvorfor skal vi da kreve at Sametingspresidenten skal snakke samisk?

Jeg mener det er en forskjell på å ikke kunne samisk, og det å ha en genuin interesse av å lære seg språket. Hvis vi ikke tar språket tilbake, nytter det ikke å snakke store ord om revitalisering av samisk språk fra Sametingets talerstol.

Ville det være lettere å akseptere Willy Ørnebakk som presidentkandidat hvis han knotet litt på samisk på TV? Hvis det syntes som om han gjorde et oppriktig forsøk på å lære seg samisk?

For meg holder ikke argumentet om at så mange av oss har mistet språket og dermed spiller det ingen rolle om Sametingspresidenten ikke snakker samisk, jeg behøver noe mer. Jeg vil ha en presidentkandidat som viser vilje og et oppriktig ønske om å ta være på språket vårt, som bruker det. Så om personen bøyer verbet gáibidit feil, så gjør ikke det så mye for meg.

sukkerspinn

Jeg vil aller helst skrive en sukkerspinnblogg. En slik blogg med duse bilder av meg selv, kjæresten og alle mine fine venner. Bilder av oss hvor vi drikker champagne, har blomster i håret og er himla avslappet. Egentlig vil jeg ikke skrive om noe annet enn kjærlighet, vennskap og retroshopping. Kanskje jeg kunne skrevet et eget innlegg til ære for mine røde paljettconverse, om hvordan jeg elsker å springe på asfalt med dem, hoppe i regnet og bryr meg ikke om at jeg blir klissbløt.

Men så glemmer jeg av at jeg ser ikke så himla kul ut hver dag. Jeg dasser som regel rundt i superundertøy, helst uten sminke og med snus under leppa. Istedet for å redigere bilder og spise fin lønsj, følger jeg plenumsmøte til Sametinget på nett (iført superundertøy).

Samisk skrekkfilm

Samer bosatt i Sør-Norge har hovedrollen i en ny samisk skrekkfilm.

Det gjør vondt i handbakene, og jeg skulle ønske jeg hadde en pute å holde framfor ansiktet. Flertallet på Sametinget er truet – på grunn av økonomisk rot. Vent litt, denne skrekkfilmen har vi vel sett før? At de politiske listene har problemer med regnskapet er ikke akkurat en nyhet.

Men hva med den store sammenhengen?

Med alt bråket som nå ruller med samisk skilting både i Tromsø og Bodø, føles dette som det vi ikke akkurat behøver nå. Selv om jeg makter å se forskjellen mellom økonomisk rot blant listene på Sametinget og debatten om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, så vet vi erfaring at det er mange som ikke gjør akkurat det.

Samer er samer. Gjør en av oss et kukstykke, så er det vi alle som må betale regningen. Jeg skulle bare så inderlig ønske at politikerne på Sametinget ikke var de som bæsjet på leggen, og dermed indirekte bæsjer på oss alle.

Penger eller politikk?

Så er det påan igjen. Sametingspolitikerne er ikke så flinke som vi skulle ønske til å føre regnskap som man kanskje skulle ha forventet av dem. Da jeg satt på Sametinget forrige periode var det samme leksa. De som ikke hadde egen regnskapsfører snublet i regnskapsføringen, og så var det påan med medieoppslag og munnhuggeri.

Det er fint med penger, men et rent helvete når det skal rapporteres inn.

Jeg lar meg egentlig ikke hisse opp over deres manglende økonomiske kompetanse. Jeg lar meg heller hisse opp på grunn av manglende debatt.

Interne rutiner er kjedelig, gi meg heller noe mer politikk. Hvilke mål har listene på Sametinget for 2011? Hva kommer til å bli de viktigste sakene? Jeg vil ikke være den som alltid maser om at ting ikke er bra nok, eller at man må våge å si mer.

Men jeg skulle oppriktig ønske at vi kunne bevege oss fremover.

Sveppar te Oslo

Så var man plutselig i Oslo for et lite døgn. I morgen skal Noereh! på miniseminar om samisk ungdomsinformasjon på nett. Det er Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og Sametinget som har invitert samiske ungdomsinitiativ til felles møte.

Bakteppet er at infonuorra.no ble vedtatt nedlagt for en stund siden, og der hadde blant annet Noereh! nettsiden sin. Så nå står vi for tiden uten en nettside som fungerer. Forhåpentligvis kan vi komme frem til noen gode ideer for hvordan dette kan løses, men det viktigste er vel at departementene og Sametinget blir enig om hvordan en slik side egentlig skal finansieres.

Lykkelig barndom eller vepsebol av psykiske lidelser?

Kan barn bli tvunget til å være samisk?

Å vokse opp er ikke alltid enkelt, særlig hvis du som i følge FrP blir presset til å være samisk av dine foreldre. Da jeg leste det noe merkelige medieutspillet til sametingsrepresentant Aud Martinsen, måtte jeg straks ta en liten evaluering av min egen barndom. Ble jeg presset av mamma og pappa til å være same?

Er det i det hele tatt mulig å bli presset til å være samisk, som barn?

Klart det var tungt noen ganger, å skulle være den eneste som hadde samisk i klassen og som gikk glipp av gym, geografi og klassenstime. Men tok jeg skade av det?

Klart jeg spurte mamma og pappa om jeg kanskje kunne slutte med samiskundervisning, men jeg valgte likevel selv å fortsette å ha samisk på skolen. Med rett oppmuntring og støtte hjemmefra var det ikke så vanskelig likevel, jeg vil heller si at jeg vokste på det, ble tøffere og sterkere.

Ble jeg av den grunn presset til å være same? Fordi det ikke var enkelt? Skal man velge bort sin egen bakgrunn og kultur fordi det er vanskelig?

Er det ikke presis det som er den sure ettersmaken vi ennå ser av fornorskningen? At barn i dag opplever det som vanskelig å ha samisk på skolen?

Ser ikke Aud Martinsen sammenhengen mellom de vanskelighetene samiske barn og foreldre møter i det norske skolesystemet, og den evinnelige historien om fornorskning som ikke er til å komme unna?

Det er ikke snakk om at barn blir presset til å være samisk av sine foreldre, det er snakk om at barn blir presset til å være mer norske på grunn av dårlige holdninger.

Lykkelig barndom eller vepsebol av psykiske lidelser?

Politisk krise?

Så er visstnok den politiske krisen på Sametinget avblåst for denne gangen. Enkvinneslisten, Samer bosatt i sør, fortsetter samarbeidet med Arbeiderpartiet. Jeg må ærlig innrømme at etter jeg gikk ut av Sametinget greier jeg ikke følge med på hva som skjer i Sametinget til enhver tid, dette på tross av at jeg nok er over gjennomsnittet interessert.

Så hva skjedde? Her er min enkle tolkning:

  1. Sametingsrådet v/Ap vil fjerne Tilskuddstyret
  2. Samer bosatt i sør blir sinte fordi de mister et lederverv
  3. Sametingsrådet v/Ap jobber hardt for å redde flertallet
  4. Samer bosatt i sør får nytt lederverv
  5. Samer bosatt i sør blir fornøyde
  6. Flertallet reddet! Hurra!

Jeg vet ikke helt, men jeg blir litt trist av at samepolitikk skal handle om politiske posisjoner. Her er det ikke snakk om uenighet i viktige politiske saker, men slik jeg forstår det, verv og penger. Det blir nesten litt latterlig. Nei, det blir aller mest trist.

Kjære Sameting…

November betyr budsjettid på norsk side av Sápmi. Akkurat nå sitter en herlig gjeng oppe/borte i Karasjok og forsøker å bli enig om hvem som skal få de få kronene Sametinget har å fordele.

Sametingsrådet har lagt fremsitt forslag til Sametingets budsjett for 2011, og slik det ser ut nå har de indirekte foreslått 50 000 til Noereh!. Det har de gjort ved å legge til 50 000 kr i posten «12.2.3 Samiske kultur- og ungdomsorganisasjoner».

I 2011 vil vi i Noereh! jobbe alt vi kan for å få på plass en fast ansatt som kan drive organisasjonen til daglig.

En ungdomsorganisasjon behøver en fast ansatt, slik at de som sitter i styret kan gjøre det styret faktisk skal gjøre. Nemlig finne på bra og kreative prosjekter!

Kjære Sameting, send flere penger!

 

Ring meg! Send en sms! Hva som helst!

Kommunikasjon kan være vanskelig, særlig hvis man er politiker.

Miljøvernminister Erik Solheim og Sametingspresident Egil Olli sliter litt med kommunikasjonen for tiden. Det er kanskje ikke en noen nyhet i seg selv at Sametinget av og til sliter med kommunikasjonen med Regjeringen, og Sametinget har ved flere anledninger vært utelatt fra deltakelse ved viktige møter (av ulike årsaker?). Greia med kommunikasjon er at den må gå begge veier.

Så ta opp telefonen og ring, Sametingspresident Olli! Tweet, Facebook, blogg, email, hva som helst! Kanskje Solheim svarer…

 

Samiske rettigheter er ikke en privat affære

For en uke siden kunne en smilende Sametingspresident, Egil Olli, stolt vise frem et historisk dokument. Sametinget og mineralselskapet Nussir ASA tar hverandre i hendene og signerer en felles intensjonsavtale, med konstruktive løsninger som mål for fremtidig gruvedrift i Kvalsund.

Etter norsk lovgivning behøver ingen mineralselskap inngå en slik avtale med Sametinget, men Nussir ASA vil skape et godt naboforhold basert på gjensidig respekt og forståelse for hverandre. Selskapet er nærmest som en helgen å regne. Et privat selskap som tar ansvar, som tar urfolksrettigheter på alvor. Men er det kun solskinn?

Skal samiske rettigheter være tuftet på slump og en og annen barmhjertig samaritan?

Det fremstår som et problem når samiske rettigheter er avhengig av private selskapers interesser, det gjør samiske rettigheter til en privat affære.

Ikke bare skaper Nussir ASA et bilde av et godt naboforhold, men en slik intensjonsavtale er også god merkevarebygging for selskapet. Flere og flere selskaper bruker Corporate Social Responsibility aktivt i sin merkevarebygging. Selskaper velger å engasjere seg i sosiale spørsmål, men hvor demokratisk er det i lengden for det samiske samfunnet?

Er det private selskaper som skal legge premissene for samiske rettigheter? Skal penger gi sosial makt?

Hva kan private selskap som ønsker å skape «gode naboforhold» gjøre? Ikke bare kan de signere gode intensjonsavtaler, men de kan også snakke med makta. Hvis de virkelig vil hjelpe må de også være forkjemper for å få på plass en lovgivning som respekterer de rettighetene samene faktisk har. Det ironiske er at det samiske samfunn alltid har vært avhengig av private initiativ, rett og slett fordi staten ikke har gjort jobben sin. Slik er det ennå idag, og et godt eksempel er de mange private samiske barnehagene som finnes. Men er det en optimal løsning?