Ny trend: samiske møteplasser

Så har Tromsø kommune endelig tatt seg turen til Karasjok for å besøke Sametinget. Det hele er en del av deres sjarmørarbeid mot alle de sinte samene i Tromsø by. På turen har de blitt enig om flere punkter som visstnok skal ivareta samisk språk og kultur i Tromsø.

Et av disse punktene er en «samisk møteplass» i byen. Nå har jeg bodd i Tromsø veldig lenge (lengre enn jeg kanskje har hatt lyst til), og regner meg kanskje som en av disse samene som møteplassen er ment for.

Men du, hva er egentlig en samisk møteplass? Og behøver vi det i Tromsø?

Ikke misforstå, jeg er veldig gla for at de tar initiativ til å styrke samisk språk og kultur i Tromsø. Men i alle de årene jeg har bodd i Tromsø, har jeg aldri følt et behov for en samisk møteplass. Jeg møter samer overalt. Jeg går på samiske konserter og kan delta på samisk kafé om jeg ønsker det.

Jeg ser at både ordfører Hjort og byråd Eilertsen mener dette er noe Tromsø burde ha. Det har liksom blitt en trend i byene, «Vi må ha en møteplass for samene!». I Oslo jobber de for en møteplass, men Oslo kan vanskelig sammenlignes med Tromsø. Ikke bare i størrelse, men også det at Tromsø faktisk er en samisk by – i Sápmi!

Det jeg vil vite mer om er hva en slik «møteplass» egentlig skal inneholde. Vil en møteplass gjøre det enklere for samiske elever i Tromsø? Vil det synliggjøre samisk språk? Vil det kunne skape mer åpenhet? Vil det hjelpe de samiske organisasjonene i Tromsø? Jeg føler vi behøver noe mer enn en plass vi kan drikke kaffe sammen.

Jeg venter i spenning!

Reklame

koftelørdag

Litt sporadisk kjører jeg koftelørdag i Tromsø. Koftelørdag består ikke av mye mer enn å ta på seg kofta og gjøre det man vanligvis gjør på en lørdag i byen. Altså handle det jeg skal handle, drikke kaffe og lese avisa på kafé. Enkelt og greit.

Man kan vel si at når man tar på seg kofta og går ut i byen, så vises du litt bedre enn om du hadde kjørt vanlig hipsterstil – selv om du kjører hipsterstil med kofta på. Så jeg føler for å oppsummere koftelørdag litt her.

• Busstoppet 1: «Så FIN du e!» fra tilfeldig passerende ung dame – bra start!
• Busstoppet 2: Livhistorien til en litt sliten mann fra Lyngen. Hyggelig samtale jeg ikke hadde fått uten kofta på. 
• På gata 1: Gammel dame blir litt forfjamset da jeg hjelper henne over brøytekant. Usikker om det var kofta eller hjelpsomheten som gjorde utslaget.
• På gata 2: En gjeng 13 år gamle gutter joiker etter meg. Hvor lærer de egentlig det fra?
• I butikken 1: «Åij! Skjer det nokka spesielt sia du har pynta dæ?» «Ehhe, nei?» «Åija.»
• I butikken 2: Måpende barn mister klubba si på gulvet. Har antakeligvis aldri sett en same før.

Flere burde ta kofta på seg på en vanlig dag. Det er en skikkelig ice breaker og man får mange artige samtaler ut av det. Man får også noen sleivspark. Her representert via twitter:

* Koftelørdag kom da jeg ble lei av avisinnlegg og nettdebatter som hevdet det ikke fantes samer i Tromsø, og særlig i kjølvannet debatten om Tromsø kommune skulle inn i samisk forvaltningsområde.

 

 

”Æ kan kalle brorn min for en hæstekuk, men det kan faen ikke du!”

Finnbiffen, ja. Tenk at litt reinkjøtt kan engasjere så mye! Jeg blir helt overveldet når jeg ser responsen etter Ole Henrik Maggas famøse utsagn: Bort med finnbiffen, inn med reinskav. Nettdebatten på iTromsø følger sitt faste spor, og de fleste debattantene fatter ikke problemet til samene. Er dette noe å klage over? Hva er galt med finnbiffen? Det har jo ALLTID hete finnbiff, og dessuten så er finnbiff selve oppskrifta – reinskav er bare en ingrediens.

Nei, vi (les: samene i fellesskap) klager for mye. Løsningen på problemet med masete samer er enstemmig: Legg ned Sametinget, så slipper vi debatten om finnbiff. Enkelt og greit.

Hvorfor må uansett samene ta seg så nær av ”finnbiffen”? Det er jo bare et ord. Et ord flere synes å ha hørt samene bruke selv. Hallo?! Hvis samene selv kaller det finnbiff, hvorfor kan ikke nordmenn også gjøre det?

Mitt svar: ”Æ kan kalle brorn min for en hæstekuk, men det kan faen ikke du!”

Jeg kan uten problem dra en samevits, men når det kommer fra meg, samen, blir det i en annen kontekst enn fra en ikke-same. Det er selvironi. Jeg kan spøke og harselere med meg selv, rett og slett fordi jeg har en bedre forståelse for hvor grensene går.

Jeg synes det er en utfordring når en ikke-same (eller kanskje mer en ikke-minoritet) bruker begreper som lapp og finn. Vet de egentlig hva som ligger bak? Min erfaring er at de ikke alltid gjør det. De mener kanskje ikke noe ondt med det, men det vitner om uvitenhet om historien vår.

Jeg lanserer herved FINNSUSHI. Sushi laget av samer. Det er vel akkurat det samme?

Selvpining en fredagskveld

Litt selvpining gjør god underholdning en fredagskveld. Metoden jeg har valgt å bruke denne gangen er å lese kommentarfeltet under diverse nyhetssaker om samer. Dette er noe jeg forsøker å unngå i hverdagen, da det er, som allerede nevnt, selvpining.

Men i kveld var liksom kvelden for slike sysler, og jeg har nå skumlest meg gjennom samevitser, «sperr dem inne på Finnmarksvidda», kreve-kreve-kreve og noen fåtall forsvarstaler på våre vegner. Nyhetssaken som var opphavet til min selvpiningseanse var «Hvitvasket historieundervisning» av Hadi Lile.

Det er alltid like underholdene når jeg kommer over en lengre kommentar som redegjør for vårt genetiske opphav, med konklusjonen om at samer ikke er urfolk – og la oss for all del ikke glemme – legg ned Sametinget! Høydepunktet for enhver slik kosestund, er når samer blir sammenlignet med innvandrere. Da blir det koselig i heimen!

Kommentaren jeg falt for i dag var skrevet av «ulfulf», en fornuftig herremann som dessverre ikke vet at det også bor samer i Loppa. Ytringene passer meget godt inn i dagens tidsånd, og jeg er sikker på at vi alle innerst inne takker den norske stat for deres harde vilje til å fornorske oss, det samiske folk.

Kanskje jeg topper kvelden med å se hele Brennpunkt om Stjerneøya.

dum-nok-mantra

Hvis man bare er dum nok til å si ja til det meste, så kan man få være med på mye rart.

Da jeg satt på Sametinget var jeg så heldig å få være med på et mediahåndteringskurs. Det jeg husker best fra dette kurset var at kvinnelige politikere oftere sier «nei» eller «la meg tenke over det» til journalister enn det menn gjør. Der og da bestemte jeg meg for å ikke bli slik, «si alltid ja» ble mantraet mitt. Hvis en journalist tar seg bryet med å finne opp ditt navn og nummer så har du garantert noe å si.

Dette har kanskje resultert i noen artige mediasaker, men hva gjør vel det. Er man sint på Kiwi, så er man sint på Kiwi. Hvis du mener visepresidenten er en skitstøvel, så si det gjerne rett ut.

I dag har mantraet mitt resultert i min deltakelse i å lage en kampsang for en egen samisk stat. Følg med på Banden på p3!

(nei, jeg synger ikke, jeg er antakeligvis ikke med i det hele tatt, jeg bare hjalp)

Landkode: Sápmi

Er en samisk stat utenkelig?

EDL og FrP frykter samene. De er redde for flagget vårt, de misliker Sametinget og språket vårt er ikke annet enn en privatsak staten ikke skal bry seg med.

Konspirasjonsteorier og samisk statsdannelse har vært påstått fra norsk hold og avkreftet fra samisk hold den siste uka. Sápmi er kanskje ikke realistisk (sic!), men jeg synes likevel det er verdt å problematisere. Hva er forskjellen på at samer bor i Norge og at nordmenn bor i Sápmi? Samene kommer uansett til å være minoritet. Det handler uansett om samisk selvbestemmelse, om retten til å bestemme om vårt liv og vårt samfunn. Det handler ikke bare om språk og kultur, det handler også om økonomi og ett folk som bor i fire land.

Men hvor kommer denne frykten fra? Hva ser man for seg? En stor undergrunnsbevegelse bestående av samiske terrorister? Samiske politikere med en skjult agenda ute etter å lure den norske stat?

Den utviklingen vi har sett i samiske rettigheter siden Altasaken har vært enorm, men den har blitt gjennomført med små skritt. Og det synes som om det er disse små skrittene FrP og EDL frykter. Små skritt i retning selvbestemmelse for et helt folk.

Jeg mener ikke å si at jeg ubehøvlet fremmer forslag om en egen samisk stat, men det jeg forsøker å få frem er at debatten om samisk selvbestemmelse også kan inneholde ideen om Sápmi.

Ekstremt eller ikke, jeg er født og oppvokst i Sápmi.

Genève, baby!

I dag fikk jeg endelig beskjeden som jeg har ventet på ganske lenge – jeg har kommet inn på OHCHR Indigenous Fellowship Programme i Genève! Det betyr at jeg skal tilbringe 5 uker på FN i sommer, hvor jeg skal lære mer om hvordan FN-systemet fungerer.

Helt ærlig er jeg veldig stolt! Det var godt over 100 søkere i år, og 30 heldige ble opptatt på programmet – deriblant meg. Programmet er en slags hospitering hvor vi skal bli kjent med det store FN-systemet, med et spesielt fokus på de mekanismene som er relevant for urfolk. Å jobbe med urfolk i FN er en av mine store drømmer, og nå er jeg altså på tur mot drømmen.

Jeg har vært på FN i Genève før, og da var jeg ganske glad (som på det flotte bildet). Jeg klarte også å gå meg vill i FN-bygningen, noe jeg antakeligvis skal gjøre flere ganger i sommer.

Budsjettbehov til jeg blir kvalm

Det er fredagskveld og jeg sitter og formulerer budsjettbehov. Budsjettbehov er et ord som gir meg angst bare av å tenke på det, og nå sitter jeg altså her og formulerer budsjettbehov for Noereh! i 2012.

Å skulle drive en organisasjon på frivillig basis er ikke noen lek for pingler. Det er ufattelig mye arbeid som tar mye tid. Det er søknader, prosjektbeskrivelser, rapporter og regnskap. Det tar aldri slutt. Det er i øyeblikk som dette, som denne fredagskvelden, jeg skulle ønske Noereh! hadde en egen ansatt. En som var betalt for å gjøre alt det arbeidet vi i styret gjør helt frivillig, og som hadde tid til å gjøre det.

For min del har arbeidet med Noereh! de siste 2 årene gjort at masteroppgaven min har blitt en smule utsatt, men jeg synes det er verdt det! Det er når man får til, rapporten er ferdig og sendt, at man føler at man kanskje har gjort en forskjell. Jeg vet ikke, kanskje det ikke utgjør den store forskjellen, men akkurat nå forestiller jeg meg at det gjør det. Det er tross alt fredagskveld og jeg jobber med budsjettbehov.

Slik ser man ut når man jobber med papirarbeid, litt gal…

(jeg vil herved takke Universitetet i Tromsø for utallige rapporter og søknader som er skrevet ut på deres regning!)

Samisk skrekkfilm

Samer bosatt i Sør-Norge har hovedrollen i en ny samisk skrekkfilm.

Det gjør vondt i handbakene, og jeg skulle ønske jeg hadde en pute å holde framfor ansiktet. Flertallet på Sametinget er truet – på grunn av økonomisk rot. Vent litt, denne skrekkfilmen har vi vel sett før? At de politiske listene har problemer med regnskapet er ikke akkurat en nyhet.

Men hva med den store sammenhengen?

Med alt bråket som nå ruller med samisk skilting både i Tromsø og Bodø, føles dette som det vi ikke akkurat behøver nå. Selv om jeg makter å se forskjellen mellom økonomisk rot blant listene på Sametinget og debatten om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, så vet vi erfaring at det er mange som ikke gjør akkurat det.

Samer er samer. Gjør en av oss et kukstykke, så er det vi alle som må betale regningen. Jeg skulle bare så inderlig ønske at politikerne på Sametinget ikke var de som bæsjet på leggen, og dermed indirekte bæsjer på oss alle.

Hva er det egentlig med Tromsø?

Jeg klarer snart ikke mer av denne debatten om samisk skilting og Tromsø kommunes eventuelle innlemmelse i forvaltningsområde for samisk språk.

Motstanderne av samisk skilting (ofte representert av FrP) får meg til å ville gi opp. En plass må da grensen gå for uopplysthet og dumskap? Jeg begynner å få sterke tvil om det norske utdanningssystemet når den menige kvinne/mann i gata ikke klarer å se forskjell på rettigheter for urfolk og innvandrere. Noe må være galt.

Tromsø forblir Tromsø selv om kommunen kommer inn i forvaltningsområdet, det blir ikke til en annen by. Tromsø er Tromsø selv om vi skulle skilte med det samiske navnet, det endrer ikke Tromsø. Tromsø er samtidig mye mer enn den lille øya selve sentrum befinner seg på, det er en hel kommune med distrikter som ikke er fylt med gamle bygutter.

For anledningen skal skal jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg går under navnene Susanne, Sunná og Sanne. Uansett hvilket navn folk bruker på meg, forblir jeg den samme personen.

Så, kjære debattanter, følgende argumenter holder ikke vann:

• å sammeligne samisk med arabisk, urfolk med innvanderer
• å krever folkeavsteming slik at majoriteten får avgjøre på «en ryddig måte»
• å tror at samer har flere rettigheter enn nordmenn
• å argumentere med at samer også kan norsk

Mantraet mitt tidligere var at jeg ikke skulle la meg hisse opp over FrP, men det er ikke mulig å overse dem lenger. De er en reel trussel, og det gir meg gnagsår!