Kategoriarkiv: Politikk

Kjære Evenes & Skånland

Det var nesten så jeg ikke klarte tro det. Måtte lese nyhetssaken om og om igjen. Men det sto der, svart på hvit. Skånland og Evenes kommune har begynt prosessen mot å bli innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Det fikk meg til å miste pusten. Det er MINE kommuner, min hjemplass, jeg tror faktisk jeg tok en liten seiersdans på stuegulvet og ropte høyt. Dette er en seier! Skånland og Evenes vil være med på å redde språket vårt, dialekten vår, noe sameforeningene i regionen har jobbet mot i årevis.

Når det skjer vet jeg ikke, men jeg er stolt. Himla stolt!

Samisk kultur på sitt beste (?)

København, juni 2008: Det er lørdag, og vi sykler, jeg vet ikke hvor, men plutselig møter vi på noen «samer». Det er ikke så ofte man møter på samer i det store og det hele i København, og møter man på samer slår man av en prat. Det kan jo hende man er i slekt. Disse «samene» var danske, altså ikke nær slekt.

Gutta var leid inn for å vise samisk kultur for et møte som ble holdt. Og hvordan viser man samisk kultur på best mulig måte? Jo, man henter en utstoppet rein og kler opp tre dansker i turistkofter.

Sa noen Kiwi?!

For en uke siden: Jeg var sint. Veldig sint. Sint på kiwi. Sint på folk som krevde at jeg måtte klare å se humoren i neongrønne kofter på fyllefest.

I dag: Fortsatt sint. Mest frustrert. Ser fortsatt ikke humoren i det. Er det noe galt med meg?

Dette med humor er en merkelig sak når det kommer til oss, samene. Nå skal ikke jeg påberope meg å være noe slags spokeswoman for alle og enhver (selv om man ofte kan bli fremstilt slik i media), men jeg stusser litt på akkurat dette med humor. Har samer dårlig humor? Har jeg dårlig humor som ikke helt greier te det morsomme med at 630 Kiwiansatte blir kledd opp i en liksomkofte for å lære om samisk kultur?

Kiwi-kjedens neongrønne koftestunt har iallefall skapt heftig debatt, ikke bare i min vennekrets på Facebook, men til og med riksmedia har tatt saken. Det haglet inn kommentarer og det var ingen vits å forsøke å holde seg oppdatert på innlegg og kommentarer i nettdebattene. Fra samisk hold er noen sinte, andre er oppgitt, mens noen mener det var et heftig stunt og at det til og med kan øke samisk verdiskapning.

Jeg var den sinte, og jeg ble for mange den surmaga samen uten humor.

Hvorfor er det slik at straks man våger å si ifra om noe man føler er feil, blir man sett på som en surmaga same som bare krever? I nettdebatter og cafésamtaler får jeg høre  at dette må jeg da tåle, det er jo bare noen morsomme, grønne kofter!

Hvorfor skal majoriteten legge premissene for hva jeg synes er morsomt?

For meg finnes det grenser for hvor mye jeg skal tåle. Hadde dette bare vært et engangstilfelle hadde det vært en helt annen sak. Men det er det ikke. Det er revyer som gjør ap av fulle samer, det er ukvemsord på fotballbaner og joiking etter koftekledde i bybildet en sen lørdagsnatt. Det blir litt for mye lengden, det kan kan kanskje være vanskelig for mange å forstå.

For å avklare en ting: Jeg tror ikke Kiwi mente å såre noen med sine 630 kostymekofter. Jeg tror bare de var uviten og ikke tenket seg godt nok om før de brukte masse penger på 630 liksomkofter.

Finn 650 feil!

Kjære Kiwi, dette er ikke ok. Det er rett og slett en smule rasistisk, iallefall veldig respektløst!

Samiske rettigheter er ikke en privat affære

For en uke siden kunne en smilende Sametingspresident, Egil Olli, stolt vise frem et historisk dokument. Sametinget og mineralselskapet Nussir ASA tar hverandre i hendene og signerer en felles intensjonsavtale, med konstruktive løsninger som mål for fremtidig gruvedrift i Kvalsund.

Etter norsk lovgivning behøver ingen mineralselskap inngå en slik avtale med Sametinget, men Nussir ASA vil skape et godt naboforhold basert på gjensidig respekt og forståelse for hverandre. Selskapet er nærmest som en helgen å regne. Et privat selskap som tar ansvar, som tar urfolksrettigheter på alvor. Men er det kun solskinn?

Skal samiske rettigheter være tuftet på slump og en og annen barmhjertig samaritan?

Det fremstår som et problem når samiske rettigheter er avhengig av private selskapers interesser, det gjør samiske rettigheter til en privat affære.

Ikke bare skaper Nussir ASA et bilde av et godt naboforhold, men en slik intensjonsavtale er også god merkevarebygging for selskapet. Flere og flere selskaper bruker Corporate Social Responsibility aktivt i sin merkevarebygging. Selskaper velger å engasjere seg i sosiale spørsmål, men hvor demokratisk er det i lengden for det samiske samfunnet?

Er det private selskaper som skal legge premissene for samiske rettigheter? Skal penger gi sosial makt?

Hva kan private selskap som ønsker å skape «gode naboforhold» gjøre? Ikke bare kan de signere gode intensjonsavtaler, men de kan også snakke med makta. Hvis de virkelig vil hjelpe må de også være forkjemper for å få på plass en lovgivning som respekterer de rettighetene samene faktisk har. Det ironiske er at det samiske samfunn alltid har vært avhengig av private initiativ, rett og slett fordi staten ikke har gjort jobben sin. Slik er det ennå idag, og et godt eksempel er de mange private samiske barnehagene som finnes. Men er det en optimal løsning?

Ekstremist eller kulturarbeider?

I dag føler jeg virkelig på hvor fint vi har det her i Sápmi, og akkurat nå føles det mest trist. Vi slipper å være redde for at våre nærmeste kan bli bortført og drept hvis man jobber for å fremme vår egen kultur og få gjennomslag for de rettighetene vi faktisk har.

Vi blir ikke regnet som terrorister eller ekstremister, vi er normale politikere og kulturarbeidere. Vi har vanskelig dager og motgang, men det kan ikke sammenlignes med det andre urfolk verden over opplever.

Det knyter seg i magen min. Det er kanskje langt borte, men det kjennes helt hit og det føles veldig nært. Vi er også en del av det hele.

Hva kan vi gjøre? Kan vi hjelpe? Nytter det?

Today: K-sjok

Nok en dag i Noereh!s tjeneste er unnagjort, og i dag ble den brukt på innledende samarbeid med to urfolksorganisasjoner i Sør-Amerika, nærmere bestemt Nicaragua og Bolivia.

Møtet var riktignok veldig uformelt, men folka var himla fine og vi ble straks enig om at her ville vi samarbeide mer. Dermed er det duket for at vi i første omgang møtes for å utveksle erfaringer, og forhåpentligvis vil det ende i utvekslingsopphold for samisk ungdom i Nicaragua og Bolivia, og ikke minst – at vi også kan få besøk fra Sør-Amerika!

Det fine med slike uformelle møter er at man også kan lære andre ting av hverandre, for eksempel dans! Jeg har danset meg skoltsvett i kveld, og det har vært fantastisk artig.

…jeg synes nesten det er litt pent!

Kamphaner og kampsamer – sytepaven fra nord?

Selv om jeg ble redigert ut av Aftenposten, så redigerer jeg meg selv inn her!

Denne våren ble det gjort et historisk, lite vedtak i den lille kommunen hvor jeg har vokst opp, på grensen mellom Nordland og Troms. Nyheten var kanskje ikke verdt en fet overskrift i Aftenposten, ikke en gang landsdelsavisen Nordlys løftet på øyebrynet da vedtaket ble gjort. Men for mange i bygda mi var dette det nærmeste vi hadde kommet en sensasjonsnyhet på lenge. Et enstemmig kommunestyre var positiv til samisk skilting i kommunen min.

Spol tilbake til år 2000. I en liten bygd i Skånland kommune skaper debatten om samisk skilting splid i bygda, den skaper dårlig stemning i familieselskap, og på den lokale pøbben kommer den ampre stemningen til tider frem ved hjelp av bare never. En underskriftskampanje mot samisk skilting går gjennom kommunen, dette skjer samtidig som hele regionen ved flere anledninger blir dekorert med hjemmesnekrede samiske skilt.

Tilbake i 2010, mer enn 30 år siden foreldregenerasjonen min begynte å kjempe for å bli anerkjent som samer, ønsker kommunen min å fremstå som en samisk kommune. Ingen flere søndagstaler og store ord om kulturelt mangfold og samisk stolthet, nå skjer det faktisk noe.

På den lange veien mot å faktisk realisere samiske skilt, samiskundervisning eller samiske festivaler i hele Norge, har de som har jobbet for at det skal skje, ofte blitt oppfattet som negative, lite innovative og som sytepaver. Dette er min hyllest til dere, dette er en hyllest til alle sytepavene i nord! Uten dere hadde det samiske samfunnet stått på stedet hvil. Hvor hadde vi vært i dag om ingen turde si i fra?

Det er nemlig dere, de små fotsoldatene i Sápmi, som er med på å skape det samiske samfunnet jeg hører hjemme i. Dere som har mot nok til å tale norske politikere og samiske røster midt i mot, dere som våger å si i fra når systemet ikke fungerer. Det er ingen enkel oppgave å skulle stikke halsen fram, men hvis ingen av dere hadde våget å gjøre nettopp det, hadde vi ennå famlet rundt i ei postkolnial tåke. Dere har bevist at man ikke lenger kan farge Sápmi utelukkende i rødt, hvitt og blått

Paradokset ligger i bildet som skapes av det samiske samfunnet og våre fotsoldater. I nord blir vi sett på som kravstore og sytete, mens vi i sør nærmest er mer eksotisk enn beduiner i Sahara. Sannheten er en helt annen, du er velkommen hjem til meg når som helst for en annen opplevelse.

Same-religions-politisk irritasjonsmoment

I dag har jeg rimelig lav terskel for å irritere meg, og i dag vant Dagbladet.no med en riktig så fin formulering.

Viste du at kofta vår er et plagg som tydeligvis går under definisjonen «religiøst og politisk betingede plagg»? Det viste nemlig ikke jeg før jeg leste følgende gullkorn på Dagbladet.no:

Hijab, samekofte og andre religiøst og politisk betingede plagg skal ikke forbys i domstolene.

Saken i seg selv er en skikkelig gladsak, men på grunn av lav-terskel-irritasjon lar jeg meg altså ikke glede så lett i dag. Med tanke på at samene ikke er en egen religion, så antar jeg at kofta vår faller under politisk betinget plagg. Jeg klarer likevel ikke helt å se hvilken politisk sak eller side kofta skulle være et symbol for. Snakker vi om samisk selvbestemmelse eller det å ville legge ned Sametinget?

For å illustrere saken velger jeg å legge ut dette bildet, kall det gjerne politisk eller religiøst. Neste gang jeg kler på meg kofta må jeg huske på å reflektere litt over hva det egentlig signaliserer. Jeg trodde jeg bare kledde på meg kofta, men jeg har kanskje misforstått?