Ny trend: samiske møteplasser

Så har Tromsø kommune endelig tatt seg turen til Karasjok for å besøke Sametinget. Det hele er en del av deres sjarmørarbeid mot alle de sinte samene i Tromsø by. På turen har de blitt enig om flere punkter som visstnok skal ivareta samisk språk og kultur i Tromsø.

Et av disse punktene er en «samisk møteplass» i byen. Nå har jeg bodd i Tromsø veldig lenge (lengre enn jeg kanskje har hatt lyst til), og regner meg kanskje som en av disse samene som møteplassen er ment for.

Men du, hva er egentlig en samisk møteplass? Og behøver vi det i Tromsø?

Ikke misforstå, jeg er veldig gla for at de tar initiativ til å styrke samisk språk og kultur i Tromsø. Men i alle de årene jeg har bodd i Tromsø, har jeg aldri følt et behov for en samisk møteplass. Jeg møter samer overalt. Jeg går på samiske konserter og kan delta på samisk kafé om jeg ønsker det.

Jeg ser at både ordfører Hjort og byråd Eilertsen mener dette er noe Tromsø burde ha. Det har liksom blitt en trend i byene, «Vi må ha en møteplass for samene!». I Oslo jobber de for en møteplass, men Oslo kan vanskelig sammenlignes med Tromsø. Ikke bare i størrelse, men også det at Tromsø faktisk er en samisk by – i Sápmi!

Det jeg vil vite mer om er hva en slik «møteplass» egentlig skal inneholde. Vil en møteplass gjøre det enklere for samiske elever i Tromsø? Vil det synliggjøre samisk språk? Vil det kunne skape mer åpenhet? Vil det hjelpe de samiske organisasjonene i Tromsø? Jeg føler vi behøver noe mer enn en plass vi kan drikke kaffe sammen.

Jeg venter i spenning!

Reklame

Det føles så bra!

I dag tok mamma og jeg turen ned på kommunehuset i Skånland for å forhåndsstemme. Da vi kom rundt klokken ett sa dama i resepsjonen at det allerede hadde vært flere der for å avgi sin stemme, og det på første dag med forhåndsstemming!

Så min oppmuntring går ut til alle sammen, husk å stemme! Det føles så bra!

 

møte etter møtet

Det er en ting å delta på selve møtene på FN, en annen ting er alt man lærer etter møtet. Når man spiser middag eller tar en øl, det er da jeg lærer mest. Det er da du får historiene om hva som egentlig skjedde, hvilke stater som er positive eller negative – og ikke minst alle historiene fra backstage.

Nå er EMRIP i gang, og de to siste dagene har jeg vært frivillig i sekretariatet. Jeg har tatt i mot registreringer for talelista, og svart på de samme spørsmålene om og om igjen. Nå er jeg tilbake i møtemodus, og det betyr at vi springer på møter hele tiden.

Når møtet har pause, så springer vi på et nytt møte i pausen. Når pausemøtet er over, så springer vi tilbake til møtet igjen. Når møtet er over, så springer vi på gruppemøte.

Sånn går no daga.

Samisk skrekkfilm

Samer bosatt i Sør-Norge har hovedrollen i en ny samisk skrekkfilm.

Det gjør vondt i handbakene, og jeg skulle ønske jeg hadde en pute å holde framfor ansiktet. Flertallet på Sametinget er truet – på grunn av økonomisk rot. Vent litt, denne skrekkfilmen har vi vel sett før? At de politiske listene har problemer med regnskapet er ikke akkurat en nyhet.

Men hva med den store sammenhengen?

Med alt bråket som nå ruller med samisk skilting både i Tromsø og Bodø, føles dette som det vi ikke akkurat behøver nå. Selv om jeg makter å se forskjellen mellom økonomisk rot blant listene på Sametinget og debatten om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, så vet vi erfaring at det er mange som ikke gjør akkurat det.

Samer er samer. Gjør en av oss et kukstykke, så er det vi alle som må betale regningen. Jeg skulle bare så inderlig ønske at politikerne på Sametinget ikke var de som bæsjet på leggen, og dermed indirekte bæsjer på oss alle.

Hva er det egentlig med Tromsø?

Jeg klarer snart ikke mer av denne debatten om samisk skilting og Tromsø kommunes eventuelle innlemmelse i forvaltningsområde for samisk språk.

Motstanderne av samisk skilting (ofte representert av FrP) får meg til å ville gi opp. En plass må da grensen gå for uopplysthet og dumskap? Jeg begynner å få sterke tvil om det norske utdanningssystemet når den menige kvinne/mann i gata ikke klarer å se forskjell på rettigheter for urfolk og innvandrere. Noe må være galt.

Tromsø forblir Tromsø selv om kommunen kommer inn i forvaltningsområdet, det blir ikke til en annen by. Tromsø er Tromsø selv om vi skulle skilte med det samiske navnet, det endrer ikke Tromsø. Tromsø er samtidig mye mer enn den lille øya selve sentrum befinner seg på, det er en hel kommune med distrikter som ikke er fylt med gamle bygutter.

For anledningen skal skal jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg går under navnene Susanne, Sunná og Sanne. Uansett hvilket navn folk bruker på meg, forblir jeg den samme personen.

Så, kjære debattanter, følgende argumenter holder ikke vann:

• å sammeligne samisk med arabisk, urfolk med innvanderer
• å krever folkeavsteming slik at majoriteten får avgjøre på «en ryddig måte»
• å tror at samer har flere rettigheter enn nordmenn
• å argumentere med at samer også kan norsk

Mantraet mitt tidligere var at jeg ikke skulle la meg hisse opp over FrP, men det er ikke mulig å overse dem lenger. De er en reel trussel, og det gir meg gnagsår!

En samisk trussel?

På en skala fra 1 til 10, hvor stor trussel er samisk skilting for det norske samfunnet?

Begynner vi ikke bli litt lei av å hisse oss opp over samisk skilting nå? Begynner vi ikke snart bli trette av de evige diskusjonene om samene egentlig er et urfolk?

Personlig begynner jeg å bli drittlei av alle folkene som er redd for samisk skilting. Argumenter om at det vil skape forvirring for tilreisende, økte kostnader og påført samiskhet for den norske befolkningen har jeg for lenge siden fått langt opp i halsen.

Jeg er rett og slett drittlei, og gruer meg hver dag til å åpne nettavisene for å nok en dag få rasistiske oppgulp opp på nettleseren min.

Hva er folk redde for? Hva er så farlig med samiske skilt?

La oss oppklare to av de største misforståelsene:

1. Samisk skilting tar IKKE penger fra eldreomsorgen.
2. Områder som får samisk skilting er faktisk samiske områder, hadde de ikke vært samiske bosettingsområder hadde de ikke hatt samisk navn.

 

Same procedure as last year, Saniola Bjerk?

Så er vi tilbake hvor vi var på samme tid for presis ett år siden. Fjellfinnhua, fjellfinnhua, fjellfinnhua.

Etter at NRK 2 viste den omstridte/overdiskuterte (velg selv) dokumentaren i beste sendetid i går med påfølgende «debatt», har det ikke handlet om annet i Facebook-feeden min. Jeg så filmen under TIFF i fjor, og klarte rett og slett ikke se den igjen. Den påfølgende debatten var mer enn nok for meg.

NRK 2 hadde sirlig plassert «fjellfinnhua» i midten av deltakerne, som en annen fallos sto den der og frisket virkelig opp i studio. Man hadde fått sammen et panel av samfunnsengasjerte Finnmarkinger, som programlederer til og med var så vennlig å rangere på en sameskala for oss, med selveste Ole Henrik Magga på topp.

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig syntes om «debatten», den bar blant annet preg av lavt kunnskapsnivå hos programlederen (konkretisert ved den nevnte rangeringen). Til tider fikk jeg fysisk ondt i magen og måtte gjemme meg bak puta. Jeg har likevel følelsen av at debatten har utviklet seg en smule siden samme tid i fjor, men jeg er ikke så sikker på at jeg kan sette fingeren på hva denne utviklingen egentlig er.

Dagens beste kommentar på Facebook:

«Fjellfinnhua: Terningkast 6. Dokumentar om manglende skolegang og folkeopplysning og de fordommer som dette skaper.»

(jeg må innrømme at jeg var meget fristet til å legge ut et bilde av meg selv (eventuelt ei måsa), med «fjellfinnhua» på. Men jeg kom fram til at jeg måtte spare dere for smerten det ville medføre)

Unnskyld, kjære organisasjoner!

Jeg har en liten innrømmelse å komme med. Jeg betalte aldri medlemsavgift til de omtrent hundre organisasjonen jeg vanligvis betaler medlemsavgift til. Unnskyld.

Jeg er en sånn som synes det er viktig å være medlem i tusen organisasjoner selv om jeg ikke er aktiv i så mange av dem. En hundre lapp for meg betyr ikke så mye i den store sammenhengen, men et medlem for en organisasjon kan bety økonomisk støtte eller null penger.

Årsaken til fjorårets lille glipp var at jeg rett og slett var blakk. Jeg ber nok en gang om unnskyldning, og lover å betale årets medlemsavgift straks Lånekassen og jeg har blitt bestevenner igjen.

Kjære Sameting…

November betyr budsjettid på norsk side av Sápmi. Akkurat nå sitter en herlig gjeng oppe/borte i Karasjok og forsøker å bli enig om hvem som skal få de få kronene Sametinget har å fordele.

Sametingsrådet har lagt fremsitt forslag til Sametingets budsjett for 2011, og slik det ser ut nå har de indirekte foreslått 50 000 til Noereh!. Det har de gjort ved å legge til 50 000 kr i posten «12.2.3 Samiske kultur- og ungdomsorganisasjoner».

I 2011 vil vi i Noereh! jobbe alt vi kan for å få på plass en fast ansatt som kan drive organisasjonen til daglig.

En ungdomsorganisasjon behøver en fast ansatt, slik at de som sitter i styret kan gjøre det styret faktisk skal gjøre. Nemlig finne på bra og kreative prosjekter!

Kjære Sameting, send flere penger!

 

Ring meg! Send en sms! Hva som helst!

Kommunikasjon kan være vanskelig, særlig hvis man er politiker.

Miljøvernminister Erik Solheim og Sametingspresident Egil Olli sliter litt med kommunikasjonen for tiden. Det er kanskje ikke en noen nyhet i seg selv at Sametinget av og til sliter med kommunikasjonen med Regjeringen, og Sametinget har ved flere anledninger vært utelatt fra deltakelse ved viktige møter (av ulike årsaker?). Greia med kommunikasjon er at den må gå begge veier.

Så ta opp telefonen og ring, Sametingspresident Olli! Tweet, Facebook, blogg, email, hva som helst! Kanskje Solheim svarer…