Kategoriarkiv: Personlig Susanne

jeg skulle egentlig blogge. men nå har jeg ikke mer strøm på maskinen. sånn kan det gå. det er sommer litt til. vi har samiske skilt i bygda og jeg har kjørt en båt.

For å være helt ærlig…

…så er jeg ganske lei av Genève nå. På lørdag reiser jeg til Tromsø og det er jeg meget klar for. I går fant jeg knekkebrød i en butikk, og det var så jævlig godt. Knekkebrød med hvitost til alle måltider. Savner grovt brød og hjemmelaget middag. Savner kjæresten og familien.

Men jeg kan nesten ikke tro at 5 uker er snart over! Jeg har fått veldig gode venner her nede, og det kommer til å bli trist å skulle spres på ulike kontinenter. Samtidig er jeg veldig sikker på at kommer til å ses igjen, både på ulike møter og på personlige besøk. Jeg har allerede avtalt et besøk med en av mine fellows som har lyst til å delta på Midnight Sun Marathon i Tromsø til neste år!

et armbåndsur

Jeg har et armbåndsur. Det er verken særlig moteriktig eller fancy, det er bare et helt vanlig armbåndsur. Jeg fikk armbåndsuret i gave, i gave fra onkel Noralf. Hver gang jeg ser på klokka, så tenker jeg på han. Hver gang jeg tror jeg har mistet armbåndsuret, tenker jeg på han.

(ok, jeg har litt hjemlengsel)

I dag har jeg laget og konsumert mitt første hjemmelagede måltid på over 2 uker. Det var fantastisk!

Studenthjemmet jeg bor på her i Genève har et stor felleskjøkken som to etasjer deler, men problemet er at det ikke finnes noen kasseroller eller annet kjøkkenutstyr tilgjengelig. Det betyr at man må kjøpe inn kjøkkenutstyr selv, og det orker jeg ikke gjøre for bare 5 uker. Dermed blir det mye kantinemat på FN (som faktisk holder høyere kvalitet enn hva jeg er vant med fra norske kantiner), og bare brødmat og salat på hybelen. Dermed var det med store glede jeg laget suppe for to av jentene på programmet i dag.

Det første jeg skal spise når jeg kommer tilbake til Tromsø er stekt egg, Marius-style, og kanskje noen ovnsbakte potetbåter. Så skal jeg sove, sove uten lyder av høylydte fransktalende mennesker og bråkete mopeder, men heller til lyden av måser som formerer seg på taket vårt.

(ok, jeg har litt hjemlengsel)

15 truser og 3 kofter?

Så har jeg endelig tatt det innover meg at jeg reiser om fem dager. På søndag setter jeg kursen mot Genéve, fortsatt med noe usikkert boalternativ.

I dag fikk vi tilsendt programmet for de 5 ukene jeg skal være på FN, og fy faen, dette blir bra. Det hele startet paradoksalt nok med et innlegg fra Gáldu om media og urfolk, noe hjemmekjært med andre ord! Jeg har også funnet ut at jeg ikke kommer til å være den eneste samen med på årets program, noe som gjør meg meget lykkelig. Jeg håper samen fra russisk side kan joike bedre enn meg.

Så nå vasker jeg klær for harde livet. Hvor mange truser må jeg ha med meg? Hva med sko? Kan jeg ta med 7 par sko? Og ikke minst kofter og sjal, hvor mange, hvor mange, hvor mange?

sukkerspinn

Jeg vil aller helst skrive en sukkerspinnblogg. En slik blogg med duse bilder av meg selv, kjæresten og alle mine fine venner. Bilder av oss hvor vi drikker champagne, har blomster i håret og er himla avslappet. Egentlig vil jeg ikke skrive om noe annet enn kjærlighet, vennskap og retroshopping. Kanskje jeg kunne skrevet et eget innlegg til ære for mine røde paljettconverse, om hvordan jeg elsker å springe på asfalt med dem, hoppe i regnet og bryr meg ikke om at jeg blir klissbløt.

Men så glemmer jeg av at jeg ser ikke så himla kul ut hver dag. Jeg dasser som regel rundt i superundertøy, helst uten sminke og med snus under leppa. Istedet for å redigere bilder og spise fin lønsj, følger jeg plenumsmøte til Sametinget på nett (iført superundertøy).

skaprojalisten

Jeg er kanskje litt mer ivrig etter å henge med Kongen enn hva jeg hadde trodd.

Min dag:

Sto opp tidlig. Spise frokost. Sminket meg og kledde på meg kofta. Rettet på sminken og på sjalet. Kjørte kjæresten på jobb, og startet på turen mot Tennevoll for å møte Kongen og Dronningen på Kongeskipet. På tur ut av Tromsø, en smule nervøs, bestemmer jeg meg for å sjekke invitasjonen min. Vent litt… hvilken dag er det i dag? Er det onsdag? Nei, det er tirsdag. Åij. Da skal jeg kanskje ikke møte Kongen før i morgen.

Så da gjentar vi samme prosedyre i morgen.

Jeg reiser alene

19 dager. Om 19 dager reiser jeg til Genéve i Sveits. Jeg reiser alene.

Å skulle reise alene til Genéve er ikke den store utfordringen (bank i bordet), jeg har gjort det før, jeg har reist lengre, skal nok gjøre det igjen. Men dette med å reise alene har skapt litt hodebry for min bestemor, helt uten reisefølge til det store utlandet.

Jeg er litt usikker på om jeg gleder eller gruer meg til avreisen. Dette er noe jeg har håpet på de siste årene, og nå er det kun 19 dager til jeg reiser. 20 dager til min første dag på FN. Han fra Harstad er nok en del av årsaken til at jeg gruer meg, men 5 uker er egentlig ingenting. En annen del er hva jeg egentlig skal lære, kommer det til å bli så bra som jeg tror og håper? Ikke minst, klarer jeg å finne meg en plass å bo? Jeg har 19 dager på finne meg en plass å bo for 5 uker, noe som har vist seg å være en smule vanskeligere enn hva jeg hadde forventet.

Jeg har muligens vært en smule lat på bloggfronten i det siste, men nå skal jeg forsøke å oppdatere litt oftere nå. 19 dager igjen, og jeg grugleder meg!

Vil du høre min fotohistorie?

Før tok jeg ganske mange bilder, jeg hadde et lite kompaktkamera i veska hele tiden. Siden det viste seg at jeg var slik en fotoentusiast, var jeg sikker på at et systemkamera var veien å gå. Jeg tok tusenvis av bilder av humler, blomster og middagslaging. Så kjøpte jeg Hipstamatic-app, og tok «unike» bilder av søppel og ølflasker. I likhet med systemkameraet, ble jeg ganske fort lei Hipstamatic. Short story, med andre ord.

Nå for tiden gidder jeg ikke ta bilder, rett og slett fordi han der fra Harstad tar bilder hele tiden.

Kompaktkamera på tur hjem fra fest

Systemkamera og den jævla blomsten

Histamatic og en unik togkupé

Påskemysteriesamisk

Påskens mysterium: Hvordan si nei når tantebarnet ber pent om sjokolade, perfekt formulert på samisk?

Jeg har er lite tantebarn på snart 3 år som blir den første i vår familie siden bestemor som har samisk som førstespråk (ved siden av trøndersk så klart). Broren min er verdens tøffeste, han bare kastet seg ut i det, og resultatet ble at jeg ikke klarer si nei til en sjokoladeforespørsel.

Hele familien fikk streng beskjed om å snakke samisk til guttungen. Og vi snakker, forsøker, blander litt språk, men kommunikasjon er det absolutt. Den første tiden var det enkelt, det var kose- og bæsjeprat. Men da guttungen begynte å kommunisere tilbake ble jeg Tause Birgitte. Jeg skulle absolutt ikke snakke norsk med han, vi sang heller. På samisk og engelsk. Med tanke på at jeg har hatt samisk siden jeg gikk på barneskolen burde dette egentlig gått som en lek, men nei, det var rett og slett vanskelig. Bleie? Hva faen var bleie på samisk? Negler? Ja, jeg har grønne negler, men hva var nå negler på samisk igjen? Samtalen gikk tregt, så da sang jeg heller. Suga suga su på repeat.

Så plutselig en helg jeg var hjemme løsnet det bare. Plutselig dukket ordene jeg alltid måtte lete etter opp av seg selv, vi snakket om løver og stállu på samisk, sammen.

Et rent mirakel!