Kategoriarkiv: Miljø

Round-table Negotiations

I dag skal silkehanskene av her i Colombia, det er isåfall det noen av representantene fra de ulike statene sier. Det er bare 3 dager igjen av møtet, og det er ganske kritisk at man faktisk sier hva man mener. Ikke mer koseprat, nå er det frem med klørne. Jeg vet ikke helt om jeg tror på dette, for det meget diplomatiske FN-språket har alltid silkehanskene på. Det kan nesten gå rundt for en etter en lang dag med «gå-rundt-grøten-språk».

Formen på møtet har også endret seg, og nå sitter 5 representanter fra hver FN-region, 2 fra Indigenous and Local Communities (ILC), 2 fra sivilsamfunnet, 2 fra industry og 2 fra forskning i rundbordforhandlinger. Håpet er at man med færre personer som forhandler lettere skal oppnå enighet.

Presis nå sitter vår egen Mattias Åhrén ved mikrofonen sammen med Joji Carino, de representerer henholdsvis Arctic og Asian region. De andre regionene er også representert, men man rullerer på hvem som sitter ved mikrofonen. Urfolkene deler seg i Arktisk, Russland, Nord-Amerika, Latin-Amerika, Asia, Afrika og Pacific.

Jeg tror det kommer til å bli en veldig spennende dag! Statene er ganske så uenige på noen punkt, og ennå skal også urfolkenes synspunkter inn i dette – noe som tross alt er det viktigste!

Karmen y Evelin

Jeg har blitt kjent med to veldig engasjerte kvinner fra Wayuu folket fra La Guajira helt nord i Colombia. De jobber begge to for en organisasjon som jobber med urfolkskvinners rettigheter i Colombia, men spesielt fokus på menneskerettigheter. Dette er Karmen og Evelin!

Strong, indigenous women – smiling!

Det er så utrolig vanskelig for oss i Vesten å egentlig forstå hvor vanskelig det er å jobbe med urfolks- og menneskerettigheter er for dem. Historiene de forteller, både på flytende engelsk og på finger-spansk-engelsk er av en helt annen verden enn den vi er vant med. De forteller at hvis du velger å jobbe med menneskerettigheter risikere du å få drapstrusler, og at selv om man av og til blir skremt og redd så fortsetter man – rett og slett fordi man må.

Jeg blir helt målløs når jeg prater med dem. Hva er det verste vi kan oppleve hjemme? Å bli oversett? Å ikke bli hørt?

IIFB opening statement

Her er IIFBs opening statement:

I welcome you on behalf of the Indigenous Peoples of Colombia.

We indigenous peoples of the world come here united.

Our thought is like the stream of a great river that is fed by its tributaries that are the thoughts of the diverse indigenous peoples of the world.

We have come here to negotiate an international regime that deals with our traditional knowledge and associated genetic resources.

Traditional knowledge is very important to us.

Due to its nature, is intimately and closely linked to our ancestral territories, to mother earth, and to the identity of our peoples.

Traditional Knowledge is dynamically created and recreated based on cultural principles of balance, harmony and connectivity with all forms of life.

Traditional Knowledge is tangible and intangible, holistic and integral, and integrating.

Traditional Knowledge secures practices which guarantee our physical and spiritual continuity under the principles of reciprocity, complementarity, and an ethic of solidarity, to reach the good way of life.

We come to this meeting from Montreal with positive feelings towards a legally-binding international regime on ABS, knowing that our concerns had been taken into account in the text of the Montreal annex, and knowing that many Parties are supporting our rights and interests.

This is in harmony with the international developments in recognition of our identity as peoples and our rights.

We are deeply disappointed however that the draft protocol does not include our rights and interests that had been supported in the Montreal annex.

If we are to go forward in achieving an agreed protocol for the international regime then certain key issues must be included now in the draft protocol.

These are minimum and necessary requirements

  1. The protocol shall state in the preamble that the rights of indigenous peoples and local communities are respected.
  2. Where traditional knowledge is being accessed, the prior informed consent of the indigenous peoples and local communities must be obtained, and this shall not be subject to national legislation.
  3. The protocol shall recognise the rights of indigenous peoples and local communities to genetic resources.
  4. The importance and relevance of traditional knowledge shall be fully integrated throughout the protocol, especially in the Compliance section.
  5. The protocol shall recognise the existence and role of customary laws of indigenous peoples and local communities.

We want to make it clear that each of these requirements is already included in the Montreal annex.

Our delegations of indigenous peoples and local communities have made much effort during negotiations in this working group, and the Working Group on Article 8(j), to explain that our fundamental rights and interests in these particular areas are vitally important to our well- being.

If any of these requirements are overlooked in the protocol then we cannot accept the continued negotiations will result in a fair and equitable regime for the access to genetic resources and benefit- sharing.

We do not agree with the view that the CBD does not have human rights implications.

Such arguments have no basis in law.

The Convention on Biological Diversity makes it clear that all rights of States must be exercised “in accordance with the Charter of the United Nations and the principles of international law”.

The Charter of the United Nations requires all States to “achieve international cooperation by “promoting and encouraging respect for human rights … for all without distinction”.

There is no exception in the UN Charter that indicates that environmental instruments are exempt from respecting human rights.

We are prepared to continue negotiations if good faith can be demonstrated.

It is the International Year of Biodiversity and we call upon all Parties to now show their commitment to achieving a fair and equitable international regime for Access to Genetic Resources and Benefit-Sharing.

22 MARCH 2010, WORKING GROUP ON ACCESS AND BENEFIT SHARING, 9TH SESSION

CALI, COLOMBIA

Opening statements og skinnbukser

Idag er første dag på WG-ABS 9, og nå er alle statene på plass i bygningen. Det som er spennende i dag er å høre hvilke posisjoner statene kommer til å ta på de foreslåtte dokumentene. Slik situasjonene er nå har co-chairs (de som leder møtet) lagt fram et dokument som rett og slett er dårlig, dårlig er til og med et mildt ord i denne sammenhengen. Forslaget speiler ikke arbeidet som har blitt gjort tidligere i prosessen, og det inneholder ikke mye (les ingenting) om urfolk og våre rettigheter.

Bortsett fra at det kommer til å bli veldig spennende på se hvilke posisjoner statene kommer til å ta, er det flere spennende ting å følge med på. En av disse tingene er hvordan den Sametinget og Samerådet kommer til å overleve i + 28 grader og SKINNBUKSER.

Jeg holder meg til mine «glow-in-the-dark» hudfarge, i går var det til og med noen som pekte på leggene mine.

Frustrerende opptur/nedtur

Det slår meg gang på gang hvor mye arbeid som egentlig utføres av urfolk på den internasjonale arenaen som ikke vises utad.

Urfolk kjemper på flere internasjonale arenaer for at deres stemme skal bli hørt, og for at urfolks rettigheter også skal bli tatt hensyn til. Her snakker vi om timesvis med dokumentlesing, produksjon av forslag og møtedeltakelse. Vi snakker om oppturer og absolutt om endel nedturer.

Og jeg må innrømme, det føles ganske frustrerende å delta på disse møtene av og til, for dette er virkelig en kamp. Statene tar ikke urfolksrettigheter som en selvfølge, og noen stater nekter til og med for at de i det hele tatt har urfolk, og vil ikke en gang høre om begrepet «indigenous peoples». Når man gjør virkelige fremskritt på ett møte, så kan man plutselig ha tatt to skritt tilbake på det neste møtet. Jeg finner ikke noe bedre ord en frustrasjon, og jeg har all respekt for alle de som faktisk har dette som sin jobb – det er mer en livsstil.

Presis nå er IIFB (International Indigenous Forum on Biodiversity) samlet, og det jobbes på en felles statement om de forslagene som har blitt fremmet av co-chairs. Det er ingen selvfølge at urfolk er enige med hverandre heller, så her er det mye diskusjoner og en god dose følelser også. Dette handler om grunnlaget for mange av diss urfolkenes eksistens, og det er rett og slett ikke så mye gå på.

Felles arbeid med statement, her illustrert ved ryggene til Sametinget og Samerådet.

2010 – Naturmangfoldåret

Viste du at det er det internasjonale naturmangfoldåret i år? FN ønsker at dette året skal være året vi feirer verdens naturmangfold, dette skjer samtidig som naturmangfoldet i verden er på tilbakegang i en skremmende hastighet. Et av de internasjonale instrumentene som finnes for takle de store utfordringene knyttet til verdens naturmangfold er Konvensjonen for Biologisk mangfold.

Så derfor er altså jeg i Cali, Colombia. For å delta på det siste arbeidsgruppemøtet knyttet til access and benefit-sharing, før det virkelig braker løs på COP 10 i oktober i Japan.

På mandag begynner selve arbeidsgruppe møtet, hvor statene på byråkratnivå møtes for å ble enige om et internasjonalt regime på Access and Benefit-sharing av genetiske ressurser i naturen. Enn så lenge er vi 3 samer her, 2 fra Samerådet og 1 fra Sametinget. Helgen blir brukt på felles møter i Internationl Indigenous Forum on Biodiversity.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å kunne forklare, men jeg skal gjøre et lite forsøk.

– Access and benefit-sharing handler short and sweet om hvem som skal ha tilgang til de genetiske ressursene i naturen, og hvordan man skal fordele de fordeler som kommer ut av for eksempel forskning, medisinsk bruk eller kommersiell bruk. Ofte snakker man om det finnes mange ulike fordeler, men min oppfatning er at det oftes handler om PENGER.

– Så hvorfor deltar urfolk i denne prosessen? Jo, fordi vi tradisjonelt (og ennå idag) har et nært forhold til naturene og de ressursene man finner der. Vi har kunnskap om naturen, og vi har rettigheter til de ressursene som finnes i naturen. Da sier det seg selv at det blir viktig for urfolk å sikre at våre rettigheter blir sikret i det internasjonale regimer, da sier det seg selv at vi skal ha «vår del av kaka».

Mye av kunnskapen om hvorfor akkurat den planten, eller den fisken kan brukes i for eksempel medisinsk sammenheng eller annen forskning har opprinnelse i at noen har brukt akkurat denne planten over lengre tid. Ja, vi snakker om tradisjonell kunnskap (som antakeligvis er det mest populære ordet i urfolksverden for tiden). Og ja, vi snakker om rettigheter til naturresurser.

Dette ble absolutt ikke kort, og det ble absolutt ikke lettlest – men dette er ikke et lett tema. Jeg synes spesielt det er vanskelig å prate om dette på norsk (!).

Samtidig utfordrer jeg Gunn-Britt Retter til å skrive litt om prosessene rundt ABS og tradisjonell kunnskap som foregår i sammenheng med Konvensjonen for Biologisk mangfold. Hun er total ekspert på området, mens jeg fortsatt er under opplæring. Go Gunn-Britt!

Destinasjon Cali, Colombia

I kveld starter jeg reisen min mot Cali, Colombia! Der skal jeg delta på Ninth meeting of the Ad Hoc Open-ended Working Group on Access and Benefit‑sharing (WG ABS 9). Jeg vet ikke helt om det er mulig å si det på noen annen måte, men dette er altså et arbeidsmøte i sammenheng med Konvensjonen for biologisk mangfold, mer presis access and benefit-sharing.

Jeg reiser sammen med Samerådet, og jeg digger det! Jeg har deltatt på disse møtene før, og man lærer så ekstremt mye bare på en uke. Jeg forstår hvorfor de kaller det capacity building!

Siden jeg hater å blogge via telefonen min (føler meg alt for mye som Blondibella, og det vil man helst forsøke å unngå), så tenkte jeg poste litt om selve møtet når jeg kommer frem til Colombia en gang natt til lørdag. Akkurat nå venter jeg på flyet til Oslo. (…og der var Blondibella følelsen igjen)

Vi ses etter Tromsø-Oslo-Amsterdam-Panama City-Cali, Colombia!

En grønn bekjennelse

Jeg tror jeg har en hemmelighet, det føles i det minste som en hemmelighet.

Jeg har en vegetarianer i magen.

Det vil si, jeg har ikke fordøyd en vegetarianer, men derimot at jeg de siste ukene rett og slett har tenkt veldig mye på hva det egentlig er jeg putter i meg av mat. Hvor kommer maten fra, hvordan planlegger jeg måltidene mine, og ikke minst, hva er det jeg spiser?

Enkelt og greit, det har handlet om KJØTT. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, så ble måltidene mine planlagt etter hvilken type kjøtt jeg skulle spise. K-J-Ø-T-T.

Jeg har egentlig aldri sett for meg at jeg noen gang skulle i det hele tatt vurdere å bli vegetarianer. Jeg synes ikke dyrene er for søte til å bli spist, jeg har ingen problem med å spise Rudolf eller Willy. Sauen Shaun er basis i alle mine yndlingsretter, deriblant alt av blodmat. For meg handler det om miljø. Kjøttproduksjonen som skal mette vesten skaper matvarekrise i hele verden, vi spiser så ekstremt mye kjøtt at det skaper ubalanse. Produksjonen av kjøtt er en av de største kildene til utslipp av klimagasser. Det gnager på samvittigheten min.

Jeg forsøker å jukse litt med en liste over «ja-kjøtt». Kan jeg fordøye Rudolf, lofottorsken og lam fra Reinåsbakken? Kortreist kjøtt? Hva med pappas hjemmelagede pinnekjøtt, eller mammas kjøttrull? Gomba eller annen blodmat?

Akkurat nå tenker jeg at alt kjøttet jeg spiser, uansett hvor det kommer fra, stimulerer til mer kjøttproduksjon og økt etterspørsel av kjøtt. Det er som å kjøpe en genser av økologisk bomull, det setter i gang flere mekanismer som til slutt endre med økt produksjon av flere helt unødvendige gensere.

Dette er mitt personlige valg, og det føles himla bra, folkens! Jeg trodde det skulle være vanskelig å leve uten kjøtt, men det er faktisk ikke det. Jeg lager bedre og sunnere mat nå, og jeg elsker det!

Så derfor, alle sammen, si «Velkommen til en grønnere hverdag, Susanne!»

Inkonsekvent klimapolitikk av Sametinget

Og mens jeg forsøker på å ikke holde meg oppdatert på hva som skjer i samfunnet, kom jeg over denne saken. Sametinget blir kritisert for at de ikke har en egen klimaplan, og godt er det! Denne saken fremmet faktisk Tor Mikaelsen og undertegnede i forrige periode på Sametinget, og saken er for lengst overmoden.

Sametinget MÅ få en egen klimaplan, enkelt og greit. Å skulle holde på og fraskrive seg ansvar på den måten som rådsmedlem Vibeke Larsen gjør i nyhetssaken, er rett og slett uansvarlig og bakstrebersk. Det holder ikke at man utøver press på Regjering og Storting, man må rydde opp i egen bakgård også.

Klarer ikke Sametingsrådet se den store sammenhengen? Sametinget snakker stadig vekk om at det er vi urfolk  som er de som rammes hardest av klimakrisen, men så gidder ikke Sametinget gjøre konkrete kutt hos seg selv? Det er verken særlig ideologisk eller konsekvent.