Frøken Navajo Marathon

Hils på Melissa som har blitt en av mine beste venner her nede i Genève! Hun er Navajo fra USA, og er medlem i en av de største «tribes» i USA. Melissa er det perfekte eksempel på en «working woman» fra US, hun bruker nemlig all sin tid i National Indian Child Welfare Assosiation.

Hun jobber daglig med barn og ungdom, og er en kløpper på å organisere. Hun har gitt meg mange gode ideer for hvordan man kan organisere work-shops og lignende.

Hun springer marathon flere ganger i året, og nå har vi planlagt at hun skal komme på besøk til meg i Tromsø til neste år under Midnight Sun Marathon! Jeg har lovt at jeg skal heie henne frem! Jeg har også lovt henne at jeg skal springe mila (må begynne å trene NÅ).

Reklame

For å være helt ærlig…

…så er jeg ganske lei av Genève nå. På lørdag reiser jeg til Tromsø og det er jeg meget klar for. I går fant jeg knekkebrød i en butikk, og det var så jævlig godt. Knekkebrød med hvitost til alle måltider. Savner grovt brød og hjemmelaget middag. Savner kjæresten og familien.

Men jeg kan nesten ikke tro at 5 uker er snart over! Jeg har fått veldig gode venner her nede, og det kommer til å bli trist å skulle spres på ulike kontinenter. Samtidig er jeg veldig sikker på at kommer til å ses igjen, både på ulike møter og på personlige besøk. Jeg har allerede avtalt et besøk med en av mine fellows som har lyst til å delta på Midnight Sun Marathon i Tromsø til neste år!

møte etter møtet

Det er en ting å delta på selve møtene på FN, en annen ting er alt man lærer etter møtet. Når man spiser middag eller tar en øl, det er da jeg lærer mest. Det er da du får historiene om hva som egentlig skjedde, hvilke stater som er positive eller negative – og ikke minst alle historiene fra backstage.

Nå er EMRIP i gang, og de to siste dagene har jeg vært frivillig i sekretariatet. Jeg har tatt i mot registreringer for talelista, og svart på de samme spørsmålene om og om igjen. Nå er jeg tilbake i møtemodus, og det betyr at vi springer på møter hele tiden.

Når møtet har pause, så springer vi på et nytt møte i pausen. Når pausemøtet er over, så springer vi tilbake til møtet igjen. Når møtet er over, så springer vi på gruppemøte.

Sånn går no daga.

Maya & Susanne

Sjå på saman!

…i mangel på tolk

De siste ukene har jeg snakket mye enkel engelsk, dårlig spansk og russisk, og utøvet en stor dose heftig kroppsspråk.

Vi er 25 stykker på programmet her i Genève, og vi snakker nødvendigvis ikke samme språk. Det går i spansk, russisk, fransk og engelsk. Hva gjør man når man egentlig har masse man vil snakke med hverandre om, men mangler språk? Svaret er enkelt, man bare henger sammen og gjør det beste ut av det. Forrige helg tilbrakte jeg sammen med mine to venninner fra Chile og Colombia, uten særlig mye språklig kommunikasjon. Vi var turister, shoppet, spiste lønsj og kommuniserte på vårt eget vis. Funker som fjell.

Samtidig blir det litt vanskelig, særlig når man vil dele historier. I går startet jeg en samtale med Uilton som er Tuxa fra Brasil om Belo Monte-utbyggingen. Han er lidenskapelig opptatt av denne saken, og har masse på hjerte. Når tolken måtte springe, satt vi der uten å kunne si så veldig mye. Jeg håper vi får fortsette samtalen senere, når noen er villig til å hjelpe oss igjen.

Til jeg får hele historien hans, så kan du lese om Belo Monte-utbyggingen på Sameradioens nettsider. Det som skal bli den tredje største demningen i verden vil tvangsflytte tusenvis av mennesker fra sine tradisjonelle områder.

le Caribou

Dette er min nye stamplass…

Say what? EMRIP?

Akkurat nå har jeg litt problemer med å forstå at jeg er hjemme igjen om bare 17 dager. 17 dager.

Dagene går mye i ulike sessions om de ulike organene og mekanismene i FN som jobber med menneskerettigheter. I neste uke startet Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP), og da blir det litt mer action og praksis i korridorene på FN. Jeg har nå forsøkt å skrive en kort og lettfattelig tekst om EMRIP, men det har vist seg å være en smule vanskelig. Hvordan forklare en mekanisme i FN på tre setninger, uten å forklare hva en mekanisme er? Men la oss prøve!

EMRIP består av 5 uavhengige eksperter på urfolksspørsmål, og dere oppgave er å gi Menneskerettighetsrådet råd på urfolksspørsmål. Selv om det ikke er obligatorisk at disse ekspertene skal være urfolk, er det gjerne urfolk som blir oppnevnt som eksperter. I den forrige perioden av EMRIP, var også vi representert blant de uavhengige ekspertene, ved lederen av EMRIP, John Bernhard Henriksen.

Jeg liker veldig godt denne videoen om EMRIP, det er også artig å se om man ser kjentfolk! Det var dessverre ikke mulig å legge den direkte inn på bloggen, men du kan altså se den HER!

 

(ok, jeg har litt hjemlengsel)

I dag har jeg laget og konsumert mitt første hjemmelagede måltid på over 2 uker. Det var fantastisk!

Studenthjemmet jeg bor på her i Genève har et stor felleskjøkken som to etasjer deler, men problemet er at det ikke finnes noen kasseroller eller annet kjøkkenutstyr tilgjengelig. Det betyr at man må kjøpe inn kjøkkenutstyr selv, og det orker jeg ikke gjøre for bare 5 uker. Dermed blir det mye kantinemat på FN (som faktisk holder høyere kvalitet enn hva jeg er vant med fra norske kantiner), og bare brødmat og salat på hybelen. Dermed var det med store glede jeg laget suppe for to av jentene på programmet i dag.

Det første jeg skal spise når jeg kommer tilbake til Tromsø er stekt egg, Marius-style, og kanskje noen ovnsbakte potetbåter. Så skal jeg sove, sove uten lyder av høylydte fransktalende mennesker og bråkete mopeder, men heller til lyden av måser som formerer seg på taket vårt.

(ok, jeg har litt hjemlengsel)

Amazigh hipster

Presenting Lahoucine, the Amazigh hiptster of Morocco.

De fleste kjenner kanskje Amazigh people som berbere fra Afrika, altså urfolket som har sine områder i Nord-Afrika. Amazigh betyr rett og slett «fritt menneske», noe som er ganske likt den opprinnelige betydningen av sápmelaččat. Selv om Amazigh har blitt anerkjent som et eget språk i grunnloven til Marokko, er det store utfordringer i forhold til gjennomføring av de rettighetene det medfører. Hjertesaken til Lahoucine er språk og utdanning, og dette er noe han snakker veldig mye om i gruppen vår.

En ting man opplever når man hører historiene til andre urfolk fra hele verden, er at det finnes så mange likheter. Selv om situasjonen er ulik over hele verden, i forhold til anerkjennelse av rettigheter (Norge regnes visstnok som flinkisen), har alle i gruppen veldig mye til felles!

Lahoucine er en av de franskspråklige deltakerne, og har vist seg å være en skikkelig gentleman. For en raddis fra Vesten kan det være litt vanskelig med en mann som insisterer på å bære sekken din.

«I’m not white, I’m black!»

Nala er aboriginal fra Tasmania i Australia og er hard-core på demonstrasjoner! Folket hennes heter Pakana/Palawa.

Det er kanskje politisk ukorrekt å snakke om hudfarge, men som melkehvit blant urfolk får man av og til litt å forklare. Nalas beste svar er rett og slett: «I’m not like the white people who stole my land!», uten noen tillegg. Følelsen av å være anderledes enn den styrende majoritetsbefolkningen, beskrevet i farge.

Melissa, Nala & Aissa

Akkurat nå har de myndighetene begynt å bygge en ny vei over det som anses å være et av de eldste funnene på menneskelig sivilisasjon på den sørlige halvkulen. I januar ble hun selv arrestert for å demonstrere mot ødeleggelsen av viktige, historiske kulturminner for folket deres på Tasmania – og for hele verden.

Sjekk ut denne videoen: