Lov(e)ozero

Det måtte en tur til russisk side av Sápmi for å få meg til å blogge igjen. Bare en liten tur over grensa  og 3 timer i minibuss – helt til Lujávri/Lovozero før jeg fant veien tilbake til Sunná máilbmi.

Se for deg verdens søteste, lille dame, kanskje 145 på sokkelesten, med skaut, lang kåpe og skaller på beina. Hun smiler verdens største smil til deg, snakker litt russisk til deg, jeg forsøker engelsk selv om jeg vet det ikke kommer til å fungere. Man kan ikke snakke engelsk til en bestemor. Så plutselig spør hun hva jeg heter, og jeg svarer. Litt ulike dialekter, men det skaper ingen hindringer. Hun forteller at hun snakker skoltesamisk og kommer opprinnelig fra en liten bygd et stykke unna Lujávri. Vi snakker helt til lille søskenbarn er lei og vil springe for å leke.

Det som sitter best i meg etter turen, er de få gangene vi plutselig ikke behøvde tolk. Når vi ikke behøvde rope etter tante eller Liza, fordi vi kunne snakke samisk sammen! Samisk! Kommunikasjon!

Jeg elsker Russland. Bare følelsen og folka. Maten og sangen rundt bordet. Høylydt snakk og masse latter. Jeg føler meg veldig fort hjemme, selv om evnen til verbal kommunikasjon ikke er helt tilstede. Men det gjør absolutt ingenting! Jeg kjøpte en pølse ved hjelp av å raute som en ku, og vrikket på rumpa for å finne nærmeste pub. Null problem.

Ellers kan det nevnes at jeg har joiket på en scene. Det var riktignok som del av et kor, men likevel synes jeg det er nevneverdig.

BildeBildeBilde

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: