Onkel Noralf

Æ veit ikke om detta e sånn man egentlig bruke å skrive om på en blogg, men æ tenkte at æ uansett ville gjøre det.

Forrige tirsdag blei en traumatisk dag for heile familien min. Min einaste onkel på mamma si sia datt, og vi møsta han den kvelden. Hjerte hannes stoppa.

Æ va sjøl i Karasjok på plenumsmøte, men kom mæ heim tidlig neste dag. Det samme gjorde han onkel, han kom åsså «heim» dagen etter. Og da va vi der og venta på han, tante og søskenbarnan mine, mamma, pappa, bror, mæ, Sara og Anta, alle søskenbarn, tante og onkla, og venna. Ei ikke så liten forsamling me andre ord.

Han onkel hadde kofta på sæ, og va sæsjøl lik (om man kan sei sånn i denna sammenhengen – familien min bruke galgenhumor i utstrakt grad i sånne her situasjona). «Syning» e veldig vanlig hos oss, og både voksne og onga deltar. Sånn va det denna gangen åsså. Det at onga ska være me synes æ e viktig og naturlig. Æ huske veldig godt da Signy-bestemor døde, da fikk æ lov te å være me å stelle ho før ho blei lagt i kista. Æ va ikke så veldig gammel da, men likavel fikk æ være me og idag e det et gansk fint minne.

Uka før begravelsen e fylt me mange kontrasta. Det e trist og fylt me sorg, det e latter og gode minna, det e overtro og tradisjona. Og ikke minst mye arbeid. Det e mye som ska ordnes før en begravelse, og alle bli satt i arbeid. Det e 800 brødskive som ska smørres me pålegg og pynt, kjøttkake ska steikes og kake ska bakes. Hjern og hjerte bli litt bedøva i alt arbeidet, nokka som kan være godt for ei stund. Men det gir åsså tid te å huske på små hendelsa og høre historia fra oppveksten te mamma og onkel; det sei sæsjøl at det bli mange historia når heile slekta møtes for å smørre brødskive.

I dag va begravelsen hannes.. og akkurat som han onkel ville ha ønska, inneholdt den gode historia og latter i kirka. Han bror holdt en utrolig fin tale om den tøvate onkeln vårres, og fikk heile kirka te å flire og smile innimellom alle tåran.

Han onkel va ganske ung, 3. februar fylte han 50 år. Vi har ei stor slekt, og både han og ho tante hadde mange venna. Kirka va stappa me folk, og æ har aldri sett så mye blomster. Begravelsan i marka (og i Sápmi) e stor og det kjæm mange folk. Og nesten det viktigste av alt, det blei nok mat te alle som kom, og telåme litt å ta me oss heim.

Han onkel ville sagt at det va en vellykka begravelse.. (særlig me tanke på restan vi fikk me oss heim)

Advertisements

3 thoughts on “Onkel Noralf

  1. Anonymous sier:

    Mun nu liikojin dán čállosii.

    MH

  2. beritkristine sier:

    Det va et fint innlegg, Susanne! Kondolerer så masse! /Berit Kristine

  3. Kjersti Myrnes Balto sier:

    Det va en fin måte å minnes Noralf på, han hadde sikkert likt det!Kjersti

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: