samtale 14.01.13

Jeg: Burde jeg gjøre et ørlite forsøk på å ta opp bloggen min igjen?

Ektemann: Ja.

Jeg: Hvorfor?

Ektemann: Jeg hører man kan tjene gode penger på sånn blogg.

Ugress

Vår nye hobby er å plukke ugress! Ugress blir til mat – god mat!

Selv om jeg forsøker leve opp til idealet om å spise mest mulig miljøvennlig og spise lokal mat, så var jeg litt lunken da Marius dro meg med ut for å plukke ugress. Etter flere middager med bregner, geitrams og skvallerkål, så er jeg ganske hekta. Så hekta at jeg ber kollegaer om gi meg skvallerkålen de finner når de luker ugress i hagene sine.

Siden jeg allerede har prøvd ut litt, så tenkte jeg kanskje dere også kunne gjøre det? Jeg blir en matblogg, og gir dere de plantene vi har plukket mest av.

Ukjent plante som smaker som bladpersille. Siden vi ikke vet hvilken plante det egentlig er, så brukes den i små doser som krydder.

.

GEITRAMS

Du vet den fine, høye, rosa blomsten som fyller enga i juli? Den kan altså spises nå, før den springer ut. Du finner den nesten over alt, og den skulle smake som asparges. Det gjorde den ikke. Vi har forsøkt å gratinere den i ovnen med parmesan, koke den og smørdampe den. Ingen av gangen smakte den særlig tiltalende. Så jeg vil egentlig tro den passer best som fyll i gryter eller supper. Den største skuffelsen av alle plantene vi har plukket.

SKVALLERKÅL

Å, fantastiske plante! Vi har brukt den som spinat, surret den i panna sammen med løk, hvitløk og smør. Det smaker fantastisk godt! Det har vært litt vanskelig å finne den, siden vi ikke har hage (som ikke er rett ved siden av en hovedvei). Skvallerkål er kjent som en hageeiers verste fiende, og man finner den ofte i store mengder. Spis dem!

BREGNER

Du kan visstnok bruke bregner hele året, for du plukker bare toppen. Nå om våren ser toppen ut som en liten spiral, som bare venter på å springe ut. Du spiser bare denne delen. Bregner smaker egentlig ikke så mye, så vi har forvellet dem, og blandet dem med annen mat. I går hadde vi litt bregnerester sammen med reinskav. Fin fyllmat!

Ferdigkokte bregne

SYRAGRESS

Syragress var noe jeg stappet i meg hver dag da jeg var liten, og det er fortsatt like godt. Syragress (eller engsyre) er fin i salat, men man kan også lage «grøt» på det. Ha litt kremfløte ved siden, og du har dessert.

SKJØRBUKSURT

Denne finner du i fjæra, massevis. Den er ganske saftig, og smaker litt salt. Den kan brukes i salat, men jeg laget pesto av den i dag. Sykt godt!

Jeg er kanskje mer en bloggleser enn en blogger.

hjertebank av ungdommen

Mitt hjerte banker når jeg ser dette!

 

Global Indigenous Youth Caucus på Permanent forum i New York demonstrerer utenfor FN (men fortsatt inne på FN-området). Jeg vet ikke hvorfor, men å demonstrere på denne måten er litt sett ned på, samtidig som det blir applaudert. Typisk ungdom, ikke sant? Demonstrere for å få delta, for så å bli kastet ut av selveste FN-bygningen i New York.

Når det ikke nytter å snakke med dem, hva gjør man da? Fortsetter som vanlig, eller demonstrerer man? Såklart gjør man noe!

<legg inn selvvalgt musikk, gjerne av typen Haisommer>

Invitasjonene er sendt ut. Invitasjonen finnes på et fysisk papir, lagt i konvolutt og sent avgårde med posten.

<spill Haisommer en gang til>

Nå er det ikke bare en plan vi har, nå er folk faktisk invitert. Det har lenge vært en ting vi har hatt sammen, bare vi to (og familiene våre), men nå er det satt i gang. Nå er det reelt. Vi skal faktisk gifte oss. Vi skal si ja til å leve sammen, få skattemessige fordeler og felles etternavn.

Det er ganske mye å ta innover seg, og jeg tror ikke det gikk opp for meg før vi puttet invitasjonene i postkassen. Magesug av en annen verden. Forelska som faen.

Fy faen! Vi skal gifte oss!

Containerjakt

Dette er et innlegg om å lete etter mat i søpla til andre. Det avsluttes med at jeg blir tatt på fersken.

Jeg har ofte måtte forsvare matveien min, veggis i Sápmi liksom, hvorfor? Mitt argument har vært miljø hele tiden, jeg vil ikke bidra til økt kjøttproduksjon. Jeg har hatt perioder som veganer, og nå altså en periode hvor jeg spiser lokalt kjøtt og fisk i små mengder. Men så fikk jeg altså ett spørsmål fra mannen i mitt liv, som også lever semiveggislivet på grunn av meg:

«Hva om vi fant fult brukende, vakumpakket biff fra Gilde i en butikkcontainer. Ville du spist det da? Da ville det være positivt for miljøet om vi spiste den biffen!»

Hva svarer man på slikt? Nja? Han tar jo ikke feil.

Jeg har lenge tenkt på å prøve det sagnomsuste «dumpster diving»-opplegget, men har liksom aldri kommet lengre enn å speide etter mulige butikkcontainere. Men plutselig befant jeg meg altså bak en butikk i Tromsø, på høylys kveld, og fant et mulig mål.

Mens jeg leter gjennom containeren etter – jeg vet ikke helt – mat? Ting som kan brukes? Søppel? Så kjenner jeg litt på at jeg ikke helt har brutt min barriere for hva en container egentlig inneholder. I hodet mitt inneholder det søppel, ikke ting som skal taes med hjem. Søppelpose på søppelpose. Finner ingen mat. Finner mye emballasje, finner mye som egentlig burde vært kildesortert, men ikke mat.

Roser derimot, det drar jeg med meg hjem fra containerjakten min. Fine roser, kastet i søpla på grunn av noen slitne skudd. Så blir jeg avbrutt av at to ansatte i butikken kommer ut for å ta seg en røyk, jeg kaster meg på sykkelen og flykter åstedet.

Aller mest var jeg litt glad for at jeg ikke fant noen påleggspakker fra Gilde, så slapp jeg å ta stilling til spørsmålet. Rosene holder seg fortsatt, og jeg er i grunn ganske fornøyd!

GULAK gus buzza?

Vi lader opp for en herlig festivalsommer i Márkomeannu, og en av tingene som er nytt for året er at staben vår blogger fra forberedelsene!

Bloggen heter GULAK gus buzza?, og er plassen å henge på internetten hele våren og sommeren. Tanken er at alle skal få bli med «backstage», og kanskje bli litt bedre kjent med både festivalen vår – og noen av folkene som er med hvert år.

Staben bak Márkomeannu blogger om festivalsommerfugler, strømaggregater og markasamisk råkkenråll!

http://markomeannu.wordpress.com/

Ny trend: samiske møteplasser

Så har Tromsø kommune endelig tatt seg turen til Karasjok for å besøke Sametinget. Det hele er en del av deres sjarmørarbeid mot alle de sinte samene i Tromsø by. På turen har de blitt enig om flere punkter som visstnok skal ivareta samisk språk og kultur i Tromsø.

Et av disse punktene er en «samisk møteplass» i byen. Nå har jeg bodd i Tromsø veldig lenge (lengre enn jeg kanskje har hatt lyst til), og regner meg kanskje som en av disse samene som møteplassen er ment for.

Men du, hva er egentlig en samisk møteplass? Og behøver vi det i Tromsø?

Ikke misforstå, jeg er veldig gla for at de tar initiativ til å styrke samisk språk og kultur i Tromsø. Men i alle de årene jeg har bodd i Tromsø, har jeg aldri følt et behov for en samisk møteplass. Jeg møter samer overalt. Jeg går på samiske konserter og kan delta på samisk kafé om jeg ønsker det.

Jeg ser at både ordfører Hjort og byråd Eilertsen mener dette er noe Tromsø burde ha. Det har liksom blitt en trend i byene, «Vi må ha en møteplass for samene!». I Oslo jobber de for en møteplass, men Oslo kan vanskelig sammenlignes med Tromsø. Ikke bare i størrelse, men også det at Tromsø faktisk er en samisk by – i Sápmi!

Det jeg vil vite mer om er hva en slik «møteplass» egentlig skal inneholde. Vil en møteplass gjøre det enklere for samiske elever i Tromsø? Vil det synliggjøre samisk språk? Vil det kunne skape mer åpenhet? Vil det hjelpe de samiske organisasjonene i Tromsø? Jeg føler vi behøver noe mer enn en plass vi kan drikke kaffe sammen.

Jeg venter i spenning!

Bryllupskofte anno 2012?

Som en hver vordende brud har antrekket mitt i anledning bryllupsdagen blitt noe jeg tenker mye på. Ikke bare skal alt være nytt, men hvordan skal egentlig en bryllupskofte fra Sør-Troms/Ofoten se ut? Jeg har rett og slett ingen aning.

Jeg er av typen som ikke liker mye sølv og glitter, derfor utgår enorme søljer og glitter med høye knespark. Men hva skiller egentlig da bryllupskofta fra en helt vanlig kofte? Hva skal jeg gjøre for at jeg skal skille meg ut – det er da jeg som skal være bruden?

Selv om vi har hatt sterke koftetradisjoner i bygda mi, så vet jeg ikke om så mange som har giftet seg i nyere tid i vår kofte – det vil si kvinner. De fleste jeg har snakket med foreslår ekstra søljer, blondekanter, hvit kofte og silke. Tidligere har jeg trodd at vi ofte la inn en ekstra grønn kant når kofta skulle være fin, det gjorde mange på 90-tallet til konfirmasjonen. Da var det også mange som gikk for hvite kofter. Men nå for tiden ser jeg ekstra kanter på våre kofter til stadighet, og det har liksom blitt til noe helt vanlig.

Som alltid har jeg bladd opp i min lille koftebibel, «Samisk koftebruk i Ofoten og Sør-Troms» som er skrevet av Ardis Ronte Eriksen, Elrun Ronte Eriksen og Torbjørg Inga på midten av 80-tallet. Etter å ha finlest boka har jeg funnet ut at jeg må kanskje skape min egen tradisjon. Mikse litt, kanskje gå litt over mine egne grenser for hva jeg mener er passende størrelse på søljer, og ikke minst eBay-sjal!

Stoff er bestilt, så nå må vi bare lage nytt mønster.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.