Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et slikt lite materialistisk og mest mulig miljøvennlig innlegg om hva jeg ønsker meg til jul. Legge ved fine bilder, og en beskrivelse om hvorfor jeg synes dette kunne være en bra gave. Men det er søndag. Så her er lista:
<3 penger til bryllup
<3 sprit til bryllup
<3 vin til bryllup
(egentlig ønsker jeg meg ikke dette, men siden vi uansett må gifte oss i sommer, så letter det litt på kredittkortene våre)
Litt selvpining gjør god underholdning en fredagskveld. Metoden jeg har valgt å bruke denne gangen er å lese kommentarfeltet under diverse nyhetssaker om samer. Dette er noe jeg forsøker å unngå i hverdagen, da det er, som allerede nevnt, selvpining.
Men i kveld var liksom kvelden for slike sysler, og jeg har nå skumlest meg gjennom samevitser, “sperr dem inne på Finnmarksvidda”, kreve-kreve-kreve og noen fåtall forsvarstaler på våre vegner. Nyhetssaken som var opphavet til min selvpiningseanse var “Hvitvasket historieundervisning” av Hadi Lile.
Det er alltid like underholdene når jeg kommer over en lengre kommentar som redegjør for vårt genetiske opphav, med konklusjonen om at samer ikke er urfolk – og la oss for all del ikke glemme – legg ned Sametinget! Høydepunktet for enhver slik kosestund, er når samer blir sammenlignet med innvandrere. Da blir det koselig i heimen!
Kommentaren jeg falt for i dag var skrevet av “ulfulf”, en fornuftig herremann som dessverre ikke vet at det også bor samer i Loppa. Ytringene passer meget godt inn i dagens tidsånd, og jeg er sikker på at vi alle innerst inne takker den norske stat for deres harde vilje til å fornorske oss, det samiske folk.
Kanskje jeg topper kvelden med å se hele Brennpunkt om Stjerneøya.
Jeg er hjemme! Hjemme hos mamma og pappa. Bror er også her, så nå er kjernefamilien samlet (“uten andre forstyrrende elementer”, les: kjærester, slik pappa formulerte det).
På veggen i stua henger fenalårene (4 i antall), pinnekjøttet henger på vaskerommet, og ellers lagres og saltes kjøtt på ulike plasser i huset. Det skal ikke være noe butikkjøpt julemat her i huset, nei. Det er jo veldig fint for en veggis å komme hjem til et kjøttfult hus, men heldigvis gir den gode lukta av kjøttmaten meg julestemning.
Ellers kan jeg rapportere at jeg har snakket samisk med den store språkguruen i vårt område, Magne Einejord. Riktignok bare kaffeprat, men dog prat!
Slik så det ut på verandaen vår da vi laget kjøttrull i fjor.
Hvis dere viste hvor mange ganger jeg har forbannet meg selv fordi jeg ikke våger snakke samisk, hadde dere kanskje sparket meg i ræva. Kan vi sparke Willy Ørnebakk litt i ræva sammen?
Samisk er ikke som engelsk eller tysk. Det er ikke et språk du lærer på skolen uten å føle noen som helst tilknytning til, det henger så mye med samisken. Det er som om språket har et haleheng av små og store pakker, og alle er festet med en lang tråd til deg. Noen av pakkene må man bruke litt tid på å pakke opp, de kan liksom ikke pakkes opp før man føler seg trygg på seg selv. Mens andre pakker må du pakke opp raskt, slik at du rett og slett får kommunisert før sjansen er gått.
Når vi alle vet hvor vanskelig dette med å snakke samisk kan være, hvorfor skal vi da kreve at Sametingspresidenten skal snakke samisk?
Jeg mener det er en forskjell på å ikke kunne samisk, og det å ha en genuin interesse av å lære seg språket. Hvis vi ikke tar språket tilbake, nytter det ikke å snakke store ord om revitalisering av samisk språk fra Sametingets talerstol.
Ville det være lettere å akseptere Willy Ørnebakk som presidentkandidat hvis han knotet litt på samisk på TV? Hvis det syntes som om han gjorde et oppriktig forsøk på å lære seg samisk?
For meg holder ikke argumentet om at så mange av oss har mistet språket og dermed spiller det ingen rolle om Sametingspresidenten ikke snakker samisk, jeg behøver noe mer. Jeg vil ha en presidentkandidat som viser vilje og et oppriktig ønske om å ta være på språket vårt, som bruker det. Så om personen bøyer verbet gáibidit feil, så gjør ikke det så mye for meg.
Jeg må kanskje innrømme en ting for dere. Jeg skal gifte meg. Neste sommer. Dato er satt, invitasjonslista er nesten ferdig – og ellers er alt på halv åtte.
Men hva gjør vel det når vi skal invitere til en storslagen fest på Bjarkøya for det som regnes som et lite samisk bryllup/stort norsk bryllup?
Dette innlegget er kanskje mer en advarsel enn en innrømmelse. Det kan nok hende det blir litt bryllupsnakk på bloggen i tiden fremover, men jeg lover å ikke spørre dere om råd når det gjelder valg av servietter (tror jeg).
(selvutløser på en rasteplass på Senja)
Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg mistet lysten til å blogge. Jeg ville ikke blogge om samiske saker lenger. Jeg ble så lei. Det skjedde så mye. Debatten rundt det samiske tok helt av i Tromsø, og jeg følte at jeg rett og slett ikke klarte delta i den. Jeg ville ikke, maktet ikke forsvare meg selv mer. Hvor mange ganger må man egentlig forklare før folk forstår? Når skal folk forstå at det ikke kaller særbehandling når vi får anledning til å snakke samisk? Det kalles likestilling.
Jeg orket ikke repetere mer, klarte ikke være aktiv på nett. Derfor tok jeg heller kofta på meg hver lørdag og gikk ut i Tromsø. Handlet på butikken, gikk på kafé og tok bussen hjem.
Hvis de ikke tror det finnes samer i Tromsø så må vi vise dem det, ikke sant?
Men nå er jeg tilbake. Jeg skal fortsette å blogge om samiske saker, men jeg vil også blogge mye mer om alt annet. Kjenner jeg meg selv rett så blir det vel uansett en samisk vri på det! Unnskyld fraværet!
(foto: Marius Langstrand)
Det måtte en tur til russisk side av Sápmi for å få meg til å blogge igjen. Bare en liten tur over grensa og 3 timer i minibuss – helt til Lujávri/Lovozero før jeg fant veien tilbake til Sunná máilbmi.
Se for deg verdens søteste, lille dame, kanskje 145 på sokkelesten, med skaut, lang kåpe og skaller på beina. Hun smiler verdens største smil til deg, snakker litt russisk til deg, jeg forsøker engelsk selv om jeg vet det ikke kommer til å fungere. Man kan ikke snakke engelsk til en bestemor. Så plutselig spør hun hva jeg heter, og jeg svarer. Litt ulike dialekter, men det skaper ingen hindringer. Hun forteller at hun snakker skoltesamisk og kommer opprinnelig fra en liten bygd et stykke unna Lujávri. Vi snakker helt til lille søskenbarn er lei og vil springe for å leke.
Det som sitter best i meg etter turen, er de få gangene vi plutselig ikke behøvde tolk. Når vi ikke behøvde rope etter tante eller Liza, fordi vi kunne snakke samisk sammen! Samisk! Kommunikasjon!
Jeg elsker Russland. Bare følelsen og folka. Maten og sangen rundt bordet. Høylydt snakk og masse latter. Jeg føler meg veldig fort hjemme, selv om evnen til verbal kommunikasjon ikke er helt tilstede. Men det gjør absolutt ingenting! Jeg kjøpte en pølse ved hjelp av å raute som en ku, og vrikket på rumpa for å finne nærmeste pub. Null problem.
Ellers kan det nevnes at jeg har joiket på en scene. Det var riktignok som del av et kor, men likevel synes jeg det er nevneverdig.
I dag tok mamma og jeg turen ned på kommunehuset i Skånland for å forhåndsstemme. Da vi kom rundt klokken ett sa dama i resepsjonen at det allerede hadde vært flere der for å avgi sin stemme, og det på første dag med forhåndsstemming!
Så min oppmuntring går ut til alle sammen, husk å stemme! Det føles så bra!
jeg skulle egentlig blogge. men nå har jeg ikke mer strøm på maskinen. sånn kan det gå. det er sommer litt til. vi har samiske skilt i bygda og jeg har kjørt en båt.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, alt som burde bli sagt er sagt. Jeg klarer ikke si det på noen bedre eller finere måte. Derfor arrangerer vi festival.
Dagen for terrorangrepet og dagene etter stoppet alt opp, ikke bare i hodene og livene våre, men også på festivalplassen. Vi satt klistret til TVen og oppdaterte nettleserne våre, uten ord. Så innså vi plutselig at vi måtte ta noen valg, skulle vi arrangere festival nå?
Vi måtte snakke oss i mellom. Vi måtte ta en lang ringerunde og prate med folk. Vi kunne ikke ta denne avgjørelsen alene. Så etter samtaler med alt fra fylket, ordførere, Sametinget, andre festivaler og ikke minst ungdommer, bestemte vi oss for å fortsette arbeidet mot Márkomeannu 2011. Mest av alt fordi festivalen vår handler om mangfold og åpenhet. Márkomeannu ble laget i en tid da det å være same fortsatt ikke var så veldig himla kult i vår region.
Vi fikk mange oppfordringer om å arrangere festivalen, om å ta tilbake kulturlivet, fra mange sider. De offentlige instansene vi kontaktet sa alle at det var viktig at vi arrangerte festival nettopp nå, folk behøver en plass å møtes. Privatpersoner og politikere sa det samme, nå må vi se framover – vi må kjempe for de verdiene som ble angrepet 22. juli.
Så nå sitter jeg på festivalkontoret og jobber, rundt om på festivalplassen er folk i full gang med å rigge opp. Det blir festival, det blir Márkomeannu også i år.
LES FESTIVALLEDERENS BLOGG HER!
(jeg er klar over at flere mener det ikke er riktig at vi arrangerer festival nå, og det kan jeg forstå. Jeg håper likevel man kan respektere vår avgjørelse om å fortsette arrangementet.)
